Livet etter Sudbø

At en forskningsnyhet blir førstesidestoff i samtlige medier og er på alles lepper hører med til sjeldenhetene. Det måtte en skandale til, og aldri har vel Radiumhospitalet opplevd en slik massiv storm (vel, kanskje med unntak av sykehushotellsaken) som da lynet slo ned, betegnende nok på fredag 13. januar 2006, og stjerneforskeren Jon Sudbø ble avslørt som juksemaker.

Og hvilken juksemaker, det var jo nesten ikke til å tro! Sudbø tryllet frem pasienter som ikke eksisterte og gav de sykdomshistorier som passet hans agenda. Om ikke det skulle være nok fikk de manipulerte studiene hans konkrete følger for pasienter i Norge og utlandet.

Spørsmålene skyllet over representanter fra Radiumhospitalet, Legeforeningen og Forskningsrådet. Hvordan kunne Sudbø komme så langt før han ble avslørt? Hvor sviktet kontrollmekanismene? Hvor utbredt er egentlig dette?

Så ble det stille. Nå har det gått tre år siden bomben sprakk over forsknings-Norge, og det er kanskje tid for å stille spørsmålet om noe egentlig har endret seg etter Sudbø?

For å få noen svar rundt situasjonen for «forskerne på gulvet» tar jeg en liten uformell spørrerunde i mitt nærmiljø. Inntrykket jeg sitter igjen med er at for oss er det meste som det var. Noe fornyelse av diverse reglement har det vært, men i hvilken grad de kommer som en konsekvens av Sudbø-saken er uklart.

Min lille og relativt svakt dokumenterte konklusjon er at enten har det ikke skjedd store systemendringer, alternativt har endringer funnet sted på et papir ett eller annet sted, men ikke blitt kommunisert eller gjennomført ned til vårt nivå. Og egentlig er vel folk flest glade for det, økt kontroll sees på som distraherende og ikke minst unødvendig.

Dette fordi den reelle kontrollinstansen med potensialet til å avskrekke eventuelle forskere som føler seg fristet til å justere litt på dataene sine er noe helt annet enn et skjema sendt over fra administrasjonen. Nemlig kollegaer; stae, skeptiske, nysgjerrige forskere verden over, som nesten ikke klarer å vente med å kaste seg over nye resultater.

Og det er selvfølgelig her et viktig poeng at Sudbø ble avslørt. Av nettopp fagfeller med kunnskap om datagrunnlaget han baserte studiene sine på (les: pasientregistre). Det er litt fristende å se på hele Sudbø-skandalen som et bevis på at systemet fungerer, men så enkelt er det vel ikke.

Et annet spørsmål er i hvilken grad dette har ført til at norske forskere har satt egne fremgangsmåter under lupen. Sudbø-saken var usedvanlig spektakulær, og man kan undre seg om det ikke er en ulempe at fusket som ble avslørt var av en sånn utenkelig art for oss alle. På den måten blir Sudbø en vi ikke kan identifisere oss med, og mye av sprengkraften i saken forsvinner.

De mest relevante problemstillingene i forhold til manipulering av data finner man andre steder enn i spørsmålet om det er galt å dikte opp ikke-eksisterende pasienter. Hva synes vi f.eks. om å stille på kontrasten i bildet for at forskjellen mellom prøvene våre kommer tydeligere fram? Eller å velge den statistiske fremstillingen som setter resultatene våre i best lys? Hvor går grensen for når vi ender opp med en uriktig fremstilling av resultatene?

Forestillingen om at naturvitenskap er noe tilnærmet svart-hvitt eksisterer der ute, men i min labhverdag fremstår i hvert fall bildet ofte som mange nyanser av grått. Hvert eneste eksperiment medfører skjønnsmessige vurderinger av dataene, og presset for å publisere er sterkt.

Under et etikkurs for stipendiater lærte jeg at et interessant fellestrekk observert ved studier av forskningsfusk er nemlig at forskerne som jukset virkelig trodde på hypotesen sin, men klarte ikke å bevise at den stemte! Dette er noe jeg tror de fleste naturvitenskapelige forskere har opplevd, frustrasjonen når det siste eksperimentet man trenger for å virkelig bevise det alle tidligere resultater har pekt mot ikke fungerer.

Så til tross for at bevisst manipulering av data antakeligvis er lysår unna de etiske grensene til det store flertall av forskere, kan det nok være sunt å ha en åpen debatt rundt gråsonene som tross alt finnes der.

Noen synspunkter?