Sju om morgenen, midt i februar.

Jeg står foran speilet med noe som etter hvert begynner å fortone seg som en middels suppetallerken balansert ytterst på pekefingeren. Hvordan i huleste skal jeg få denne enorme linsa inn i det bitte lille, plirende øyet mitt?

Det går på det 72. forsøket.

Resten av dagen bruker jeg på å undre meg over hvor lenge jeg klarer å holde ut med disse to kjemperuskene i øynene.

Men så, fem pinefulle dager etter min linsedebut, undrer jeg på noe annet. Et lite mysterium, faktisk. I løpet av den knappe tida som har gått siden jeg mottok optikerens begredelige beskjed (Pluss tre på det ene øyet. Har dette virkelig ikke vært korrigert før?) har det nemlig slått meg hvor mange av mine medmennesker som også er utstyr med elendige øyne. Unge, friske mennesker som ikke ville kjent igjen mora si på en meters avstand. Eller søstera mi som skjelte så fælt at hun kunne se sin egen hippokampus på en god dag. Og nå spør jeg meg altså:

Hvorfor?

Kan en eller annen evolusjonsbiolog fortelle meg om det finnes en overlevelsesrelatert mening ved det hele? Og i motsatt fall, hvorfor ble ikke vi plirende brilleslangene utradert en gang for alle, mens vi ennå hadde den ene foten i et tre?

Når evolusjonen har klart å komme fram til noe så ufattelig, guddommelig avansert som et menneskeøye, hvordan kan den da ha så store problemer med den bitte lille siste finpussen som gjør at instrumentet virker? Det er som å jobbe i årevis for å snekre sammen verdens mest superavanserte romteleskop, og så klare å blåse hele stasen trygt av gårde til rommet, bare for å oppdage at man ikke har greid å justere speilet slik at bildene blir skarpe. Hmmm. Det var noe kjent med den analogien…

Men uansett.

Sliter resten av dyreverden med de samme kvalene, undrer jeg?

Løver for eksempel. Hver flokk sin skjelende brilleslange? (MMfh! Oi! Sorry, Simba. Den bakenden… ligna på en gnu for meg, altså…) Eller ørner? (Vi er samlet her i dag for å minnes Ørnhild. Hun var en djevel i stupflyging. Bare så trist med det sviktende samsynet…)

Personlig heller jeg mot at svakheten egentlig er en skjult mekanisme for å redde oss mennesker fra depresjoner og samlivsbrudd. Etter ei uke med klarsyn, er jeg nemlig fremdeles ikke komfortabel med at softlinsa mi er blitt borte. Jeg er faktisk ikke sikker på at min verden egner seg i helt i fokus. Er det virkelig tilfelle at alle har så mange rynker? Og grå hår! Og har den kembostøvdotten sittet der på lampa hele tida? Grøss.

På den annen side klarer jeg å lese hele denne artikkelen uten å få huepine.

Det er jo en slags forbedring.