Som masterstudent kan man fort bli meget egenfokusert og utvikle sin helt egen verden. For eksempel er nå mitt profilbilde på Facebook en tegneseriestripe om noen fugler som har sluttet å spise brød. Noen i klassen min har rett og slett sluttet å prate med andre personer med mindre det er prat om deres egne prosjekt, og de har utviklet en rutine der de greier ut om hvor mye spennende statistikk de jobber med når en stakkars grunnfagsstudent spør.

Nettopp derfor hender det at jeg trenger litt masteroppgave-fri, og i går var en sånn dag. Jeg våknet og kjente et vanvittig demotivert hode som absolutt ikke hadde lyst til å dra på kontoret for å skrive på masteroppgaven. Til unnskyldning for meg selv fant jeg ut at jeg bare måtte bytte en boks med verktøy på IKEA, for alle vet jo det ikke nytter å dra på IKEA på kvelden. I tillegg er det jo en uskrevet regel at dersom man tar seg fri en dag så jobber man jo dobbelt så effektivt dagen etter…

IKEA var fort unnagjort, og inne orket jeg ikke sitte, så jeg stakk en tur til skogs. Jeg fant frem klister-tuben og var på vei på ski innover Nordmarka før lønsj. Da slo det meg at det i grunn ikke var jeg som burde vært ute på ski. Det er jo alle kontorrottene og stolsliterne rundt omkring som burde dratt ut. De som sitter bøyd over maskinen og ikke har sett solen sia forrige skuddår. Føler du deg truffet kan du ta dette som både en utfordring og en invitasjon.

Det er i grunn påfallende at det ikke er en lov i Norge som krever at alle MÅ være i utendørs fysisk aktivitet 30 min/dag. Det fungerer jo med siesta for spanjolene, så hvorfor skulle det ikke fungere med trening for nordmenn?

Fysisk aktivitet i arbeidstidene har ofte blitt forsket på, og en studie jeg skummet gjennom en dag fant at arbeidstakerne var mer produktive, positive, effektive, mindre stressede, mer konsentrert, og var bedre til å løse utfordringer enn sine stillesittende kolleger (Kilde: http://www.msnbc.msn.com/id/8160459).

Tenk hvilket sykdomsforebyggende tiltak dette hadde vært! Man hadde skapt et bedre sosialt miljø på jobben, og med alle de positive sidene aktivitet har på kropp og hodet kan jeg ikke skjønne hvorfor ikke snart noen politikere slår gjennom bordet og sier at ”sånn blir det!”. Vi kunne blitt det første I-landet i verden med en hel generasjon topptrente 50-åringer som diskuterer fluor til langrennsski, eller en generasjon 40-åringer uten overvekt, diabetes type 2, og ekstrem risiko for å dø som 45-åring av hjerteinfarkt.

Amerikanerne har (selvfølgelig) noen som tøyer grensene litt lengre, blant annet ei kvinne med navn Majorie som i en alder av 72 år fant ut at hun ville bli bodybuilder. Her hjemme skilter treningskjeden SATS med å ha et svært aktivt medlem på snart 100 år! Men slik verden er i dag er disse to avvik fra den sofaslitende, benskjøre, lårhalsknekte normalen. Min drøm er en hel nasjon av nordmenn som alle har den 72 år gamle kroppsbyggerinnens form og treningsmotivasjon!

Jeg kom ikke noe videre på masteroppgaven i går, men kan i alle fall skilte med bedre fysisk form og en kropp full av vitamin D når innleveringsfristen nærmer seg og stresset kommer snikende i mai.