Fett eller karbo? Dårlig forskningsformidling
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
forskning.no skrev i 06.01 om en studie gjort i Trondheim. Artikkelen, kalt ”Trening nuller ut juleribba”, er det mest tabloidfikserte, forenklede jeg har lest på lenge.
Journalisten skriver: ” Ei skikkelig treningsøkt nuller ut den skadelige virkningen feit mat har på blodårene og kan bidra til å forhindre hjerte/karsykdom”.
Ved en kjapp gjennomlesning av den publiserte artikkelen til Schjerve og Tyldum viser det seg at de 8 forsøkspersonene har spist pizza før treningen.
Pizzaen inneholdt: 48.3 g fett, 80.4 g karbohydrat, og 38.5 g protein. Altså nesten dobbelt så mye karbohydrater som fett! Allikevel trekker forskerne konklusjonen til å gjelde fettinntakets påvirkning på blodårer.
Konklusjonen om at fett er farlig i utgangspunktet er også helt uten begrunnelse, da man ser at karbohydratinntak er mer oksidativt i blodårene enn fettinntaket.
Karbohydrater øker blodsukkeret. Økt blodsukker øker produksjonen av reaktive ”oksygenarter”, en av disse artene er kjent som frie radikaler.
Å redusere karbohydratinntak øker LDL partikkelstørrelse, noe som er beskyttende med hensyn hjerte- og karsykdom. Økt karbohydratinntak minsker LDL størrelse. Små LDL molekyler blir lettere oksidert og LDL-partikkelstørrelse blir derfor regnet som en langt viktigere risikofaktor enn LDL-nivåer.
Oksidert LDL hemmer endotelets evne til å produsere NO (nitrogenoksid). Dette er heller ikke heldig siden NO øker blodstrømmen, gjør at monocytter ikke fester seg til endotelet, minsker dannelsen av blodpropper og beskytter mot oksidering av LDL.
Insulin reduserer også NO tilgjengelighet og akselererer endotel dysfunksjon. Høyt karbohydratinntak øker også mengden Lp(a) som bidrar til den aterosklerotiske prosessen gjennom å frakte proinflammatoriske oksiderte lipoproteiner.
Alt i alt ser det ut til at et høyt karbohydratinntak fører til større oksidativt stress enn høyt fettinntak gjør. Men så er det jo på en måte det studien fant. Det var jo tross alt et høykarbo-måltid de brukte.
Schjerve og Tyldum skriver ”The ingestion of a high-fat meal (HFM) acutely changes the blood lipid profile and reduces endothelial function for many hours after the meal.”
I referansen bruker de et måltid med 80g fett og 70g karbohydrat. De kaller det likevel ”High fat meal,” men når måltidet inneholder like mye fett og karbohydrater, hvordan kan man da trekke slutninger om at det er fettet som er skadelig? I denne referansen står det i bakgrunnsavsnittet: ” Endothelial function is impaired after fat ingestion, and this may be related to rises in triglyceride concentrations.” Men det er karbohydrater som har størst effekt på triglyseridnivåer, ikke fett.
Den samme referansen sier også; ” Furthermore, high concentrations of postprandial lipoproteins facilitate the exchange of neutral lipids between triglyceride (TG)-rich and cholesterol-rich lipoproteins, promoting the atherogenic lipoprotein phenotype of small, dense, low-density lipoprotein (LDL) and low high-density lipoprotein (HDL).” Men phenotypen de nevner med små tette LDL molekyler oppnås gjennom å spise mye karbohydrater, ikke fett.
Schjerve og Tyldum skriver også ”The HFM raised both blood glucose and C-peptide levels within 30 min of food ingestion,” Hvorfor nevner de ikke da insulinets negative effekt på blodårenes evne til å utvide seg?
Studien har heller ikke en kontrollgruppe, noe som er avgjørende for kunne se hva slags utslag den eksterne påvirkningen gir på deltakerne i prosjektet, men den er tredelt der de samme subjektene fungerer som kontroll.
Videre burde deltakerne inntatt et måltid med mest mulig rent fett og ikke et karbohydratrikt måltid slik det har blitt gjort i denne studien. Da det allerede er videns kjent innenfor forskningsmiljøet at kombinasjoner mellom ulike makronæringsstoffer vil kunne spille inn på resultatet.
Jeg håper bare ikke de virkelig tabloidiserte avisene får snusen på dette, for da får vi brått en artikkel som sier, tja, at… “Trening nuller ut juleribba”!
Som Elmer McCollum sa i 1957: ”Oversimplification has been the characteristic weakness of scientists of every generation”.