Furuspinner - en glupsk nålespiser

Av Bjørn Økland, Skog og landskap

Furuspinneren, som har hatt alvorlige men sporadiske utbrudd i Norge, kan komme til å gi langt hyppigere skader i et endret klima. Spesielt kan lange tørkeperioder utløse utbrudd av denne arten.

Furuspinnerhann. (Foto: Vladimir Kononenko, Naturhistorisk museum, UiO)

Furuspinner (Dendrolimus pini) er et eksempel på en art som allerede er utbredt i Norge, men som kan få langt hyppigere utbrudd i endret klima. Larveutviklingen til  denne store sommerfuglen strekker seg over tre somre og larvene overvintrer to ganger før de er fullvoksne. Larvene overvintrer i skogbunnen og kryper ned og opp langs stammen hver høst og vår. Tidlig i sin tredje sommer forpupper de utvokste larvene seg og blir til en voksen sommerfugl. Hver larve eter en mengde nåler i løpet av livet, særlig i den andre sommeren da appetitten er størst. Furu kan tåle kraftig nåletap om det er begrenset til en sesong, men gjentatt avnåling over flere år fører til at trærne dør.

Furuspinnerlarve. (Foto: Skog og landskap)

Furuspinneren hadde store utbrudd i Elverum og Løten i årene 1812-16 og 1902-04. Det siste utbruddet strakte seg fra Åsnes i sør til Stor- Elvdal i nord, og fra svenskegrensa i øst til Romedal og Løten i vest. Siden larvene kryper langs stammen til og fra vinterkvarteret i skogbunnen ble limringer på stammen benyttet som en bekjempelsesmetode. Lokale skogeierlag søkte om statlig støtte til limringaksjonen, men fikk avslag. Senere – etter at utbruddet hadde kollapset – fikk de likevel dekket utgiftene. Man kan fremdeles se merker etter limringene på noen stammer, mer enn hundre år senere.

Furuspinner har sammen med et par nære slektninger (Dendrolimus sibiricus og Dendrolimus superans) forårsaket skogskade og tredød over enorme barskogområder i Russland, Kina og Øst-Asia. Et skogområde tilsvarende 84 % av Norges areal ble skadet eller drept i løpet av en 30-års periode.

Tørke ser ut til å være en viktig utløsende faktor for utbrudd av furuspinner. Den trives nemlig godt på tørre furumoer på morenegrunn, og før utbruddet i 1902-04 hadde vannstanden i Glomma vært uvanlig lav i to år på rad. Lange tørkeperioder er derfor trolig den viktigste klimarelaterte årsaken til utbrudd av denne arten.

 

Powered by Labrador CMS