I siste nummer av Brit J Sports Med tar forskere opp dopingproblematikken knyttet til kortisonpreparater. En forsker ønsker å fjerne kortison fra doping-listen fordi det er så utbredt innen medisinsk behandling av en lang rekke lidelser at man fra tid til annen vil få utøvere som tester positivt på stoffet uten at det har vært deres hensikt å dope seg.

Denne forskeren hevder at så lenge det ikke finnes studier som viser prestasjonsforbedring, så bør heller ikke stoffet være på dopinglisten. Dette siste argumentet blir riktignok tilbakevist i en studie i samme nummer av tidsskriftet. Der fant man at en dramatisk økning av tid til utmattelse under sykling på 55 prosent i forhold til placebo etter en ukes kur med kortison tabletter (lokal kortisonspøyte i ledd eller sene er lovlig, men meldepliktig).

I tillegg skriver en annen forskergruppe at bivirkningene ved systemisk bruk kortison er i seg selv nok til at man bør beholde stoffet på doping-listen. Og dette hører faktisk inn under måten doping defineres på i idrettssammenheng.

Men hvordan defineres egentlig doping? I følge Anti-Doping Norge (ADN) er den almenne oppfatning at doping er ”medikamenter tatt i den hensikt å gi prestasjonsfremmende effekt”.

Hvis man ser på deres utvidete definisjon så inkluderer denne også utøveres plikt til å være tilgjengelig for kontroller samt fusk ved kontroller eller ulovlig befatning med stoffer eller metoder som står på dopinglisten til WADA.

Og av kontrollhensyn har WADA lagt seg på en linje hvor man ikke trenger å ha hatt til hensikt å dope seg, hvis bare spor av medikamenter på dopinglisten påvises under en kontroll. Minst to kriterier skal være tilstede for å inkludere et stoff eller metode på dopinglisten:

1) Stoffer eller metoder som har potensiale til prestasjonsforbedring
2) Helserisiko for utøver
3) Brudd på idrettens anseelse

En rask titt på dopinglisten forteller oss at doping nærmest er synonymt med inntak av legemidler, og at begrepet ”metoder” bare finnes ett sted på listen. Og det er sammen med bloddoping når metoder som ”kunstig stimulerer til økt opptak, transport eller levering av oksygen til kroppens vev”. Der står det om hyperbar oksygenbehandling (HBO) eller trykkammer behandling hvor oksygeninnholdet i blodet økes. Dette brukes i behandling av enkelte skader og sykdommer, og man må da søke om vurdering av medisinske behov i forkant av behandlingen for å unngå å bli tatt for doping.

Når det gjelder bruken av høydehus så har nettopp Ole Einar Bjørndalen tatt opp denne problemstillingen igjen. For her var det nettopp ”brudd på idrettens anseelse” som var årsak til at man gikk bort fra dette i Norge. Noe av grunnen til at høydehus ikke står på dopinglisten har vært at det er vanskelig å kontrollere, og de naturlige fordeler det f.eks. medfører å være en friidrettsløper som bor på den kenyanske høysletten.

Nå ser det kanskje ut til at vår egen laserforskning kan skape en ny nøtt å knekke for WADA. Og for oss har det sine morsomme sider at laserbehandling i mange år har vært nedsettende omtalt blant idrettsmedisinere. Det har vel heller ikke vært annet å vente så lenge idrettsmedisinske arrangementer ofte har vært tungt sponset av legemiddelindustrien. Nyere og mer restriktive retningslinjer fra Legeforeningen har imidlertid satt en stopper for denne samrøren under utdanningsmøter. Nå er det ikke lenger tilbake enn for et par år siden at lavenergi laserbehandling (LLLT) ble omtalt som ”magisk lys” og avfeiet som uvirksom innen behandling av idrettsskader og andre muskel/skjelettlidelser. Så motstanden mot metoden har vært stor og den inngår ikke i pensumet for videreutdanninger i idrettskader.

For to år siden viste vi i en dyrestudie at tapet av muskelkraft under en langvarig muskelkontraksjon blir mindre hvis man gir laserbehandling før muskelkontraksjonen. Dette har vi også nå vist i studier med to forskjellige laser typer som gav ca 20-30% flere bicepskontraksjoner før uttrøtting av profesjonelle fotball og volleyball spillere. Og så vidt vi kjenner til kan ikke bruk av laserbehandling påvises ved blodprøver eller andre av dagens kjente dopingtester.

Da står idrettsmedisinerne nå overfor det vanskelige valget at dersom man definerer laserbehandling som doping, så er laserbehandling per definisjon også virksom, eller…?

Quo vadis, domine?