Jeg var nylig på et seminar i Bergen om opphavsrett hvor kulturforskjeller mellom samfunnsvitere og realister kom ganske tydelig fram.

En tilstedeværende samfunnsviter spurte juristene om ikke alle ideer fra vitenskapelig ansatte egentlig burde være universitetets eiendom og opphavsrett.

Som en motpol til dette sa en av realistene i salen at hans respons på den nylig innførte begrensning av universitetsansattes opphavsrett til ideer og produkter, burde være en oppsigelse av universitetsstillingen. Realisten ville så etablere et eget selskap som leide han tilbake til universitetet for å utføre undervisnings- og forskningsoppgaver.

Selv tviler jeg på at det nye regelverket for sidegjøremål kommer til å bli håndhevet fordi både universitet/høyskole og arbeidstaker vil tape på det. Hvor mange fagbøker vil bli skrevet hvis f.eks. royaltyinntekter ved forfatterskap nå også skal tilfalle arbeidsgiver?

Sidegjøremål og interessekonflikter

I følge Bergens Tidende verdsettes en fagarbeider i en annen delvis statlig eid bedrift (Statoil/Hydro) til kr. 610.000 årlig uten høyere utdanning, men med 20 års ansiennitet.

Snittlønnen for professorene på det statseide universitetet er omkring kr. 550.000 på tross av minst like lang ansiennitet.

Statens manglende vilje til å betale for spisskompetanse har allerede åpnet for hjerneflukt for faggrupper som er attraktive for næringslivet. Muligheten for inntekter fra sidegjøremål har til nå fungert som en sikkerhetsventil for de gjenværende vitenskapelig universitetsansatte. Begrensninger i denne retten blir derfor problematiske.

Jeg tror at fleste biinntekter ikke utløser interessekonflikter. I noen tilfeller kan riktignok innovasjon av et produkt bli problematisk hvis forskeren samtidig har arbeidsoppgaver som er knyttet til evaluering av konkurrerende produkter. Slike interessekonflikter er imidlertid ufarlige fordi de er lett synlige både for forskere og publikum.

De skjulte interessekonfliktene

Det er et større problem i akademia at lettjente penger ligger i mindre synlige konsulent-oppgaver, rådgivning, og foredrag for industrielle aktører med profittbehov.

Slike bi-inntekter utløser mer alvorlige interessekonflikter. En del forskere ser dessverre ikke ut til å forstå at habiliteten deres påvirkes av slike oppdrag, og unnlater derfor å oppgi dette som interessekonflikter.

For noen uker siden holdt jeg et invitert foredrag om vitenskapelig dokumentasjon for ulike behandlingsformer på en stor medisinsk kongress i Italia. Før innlegget mitt ble jeg høflig anmodet av møteleder om å ikke provosere legemiddelsponsorene deres unødig.

Dette hindret meg ikke i dokumentere hvordan enkelte behandlingsretningslinjer er regelrett sponset av legemiddelindustrien. I det aktuelle eksempelet gjaldt 6 av 10 anbefalinger legemidler, mens andre konkurrerende behandlingsformer ikke ble anbefalt på tross like god vitenskapelig dokumentasjonsgrad og færre bivirkninger.

I den påfølgende paneldebatten var det et påfallende fravær av kommentarer knyttet til interessekonfliktsproblematikken. Kanskje skyldtes dette at ¾ av de tilstedeværende forskerne som hadde utarbeidet behandlingsretningslinjene, samtidig hadde deklarert interessekonflikter med legemiddelindustrien? For 4-5 år siden ble ofte ikke slike interessekonflikter deklarert en gang.

Vi er vel muligens på rett vei, men det er fortsatt langt igjen før vi får de skjulte interessekonfliktene fram i lyset.