Dette blir altså debuten i forskningsbloggen min, og den skjer ikke uten visse kvaler. Blogger er blitt dagens uformelle forum for meningsytringer. Bloggen bryter litt med tradisjonen om at meningsytringer i det offentlige rom skal gi adgang for imøtegåelse av eventuelle diskusjonsmotparter. I bloggene praktiseres dette litt ulikt, og for de som bare tillater bloggens opphavsmann å publisere innlegg, så kan dette fort få karakter av en enetale.

På mitt gamle fotball-lag hadde vi en spiller som sjelden svarte høyt når han fikk instruksjon om å gjøre noe annerledes på fotballbanen. Han gikk istedet og mumlet en rettferdiggjørelse av sine handlinger på banen for seg selv. Det var tydeligvis viktigere for ham å uttrykke dette overfor seg selv, enn at de som gav nye instruksjoner skulle høre dem. Og slik er mitt forutinntatte syn på blogger. De har en lavere terskel for å komme med en meningsytring, fordi man egentlig ikke er interessert i å høre på eller forsvare seg mot andres synspunkter. Dermed kan det fort bli et mumlende og navlebeskuende preg over bloggene. Og jeg har egentlig ikke så lyst til å bli en ny ”mumler”.

Vår lokalavis Bergens Tidende er en av de mest populære bloggene “Doddos blogg”. Doddo er halvt brasilianer og ihuga Brannfan. Jeg har stor respekt for Doddo som leder av bandet Unge Frustrerte Menn, som bl.a. laget klassikeren ”Jeg vil ha en mann”. Etter selv å ha bodd et halvår i Brasil under et forskningsopphold og ha sesongkort på Stadion burde jeg vel lojalt lese Doddo sin blogg. Den dreier seg stort sett om Brann, fotball og hva man skulle gjort annerledes i forrige kamp. Men jeg har aldri lest Doddos blogg. Den er meg revnende likegyldig, kanskje nettopp fordi Doddo skriver om det han ikke er best på. Nemlig å skrive og å fremføre sanger. Hadde Doddo skrevet om det, så hadde jeg kanskje lest bloggen hans.

Ved et par anledninger har jeg allikevel lest blogger og hatt glede av det. Da har det vært fordi bloggeren har hatt særlig innsikt og kompetanse på et tema som sjelden løftes fram i den tabloidiserte pressen. For eksempel når en talentspeider innen fotball med god faglig kompetanse blogger om ukjente unge spillere eller nye trender på vei opp som kanskje vil prege fotballen om noen år. Da avviker dette fra den ukvalifiserte og resultatdominerte synsingen som dominerer fotballjournalistikken. Selv på lilleputt-treningene våre så har vi innført regelen om at resultatet aldri er mer enn 1-0 bare i ti sekunder etter scoringen. Fordi det viktige spørsmålet er om vi får til samhandling og mestrer de oppgavene vi har bestemt oss for å utføre. Fotball er en notorisk urettferdig sport hvor resultater ofte sier lite.

Men tilbake til bloggene. Hvorfor kan en blogg fra en forsker være mer interessant å lese enn Doddos og andres blogger?

Vel for det første har jeg full forståelse for at de fleste vil synes at min forskerblogg er totalt uinteressant. Men kanskje kan den være av interesse for noen. For meg som forsker kan det være interessant å lese hvilke forskningsspørsmål som opptar andre forskere for øyeblikket. Dekanus ved et av våre fakulteter sa en gang at gode forskere kjennetegnes av at de stiller gode forskningsspørsmål. Og i forskningens verden, hvor alt tar tid, skjer formuleringen av gode forskningsspørsmål flere år før studien som forsøker å besvare spørsmålene publiseres. Derfor er det også viktig for meg å delta på kongresser og kommunisere med andre forskere for å høre deres tanker om hva vi bør forske på i framtiden.

En av de mer interessante debattene jeg prøver å få med meg er rundebordsdiskusjonen med Nobel-prisvinnerne. Her sitter verdens skarpeste hjerner og forteller ikke bare om status innen sine egne fagområder, men de utfordres også på den globale utviklingen fremover. For noen år siden satt en av prisvinnerne fra Russland og halvsov under diskusjonen, inntil debattlederen vekket han med et spørsmål. Der ble russeren utfordret til å svare på hvordan han mente vi kunne takle det økende problemet med forurensing. Etter å ha tenkt seg litt om svarte han at det største problemet vi har er den åndelige forurensingen. Han utdypet dette med å vise til at vi bombarderes med informasjon fra alle kanter, og det vanskelige er å velge ut det viktige som kan bidra til å løse de problemene vi som forskere står overfor. Så lente han seg tilbake og fortsatte å halvsove til den sjokkerte debattlederens store forbauselse. Det var et kostelig øyeblikk. På den ene siden viste forskeren en arroganse overfor temaer som ikke opptok han, men på den annen side satte han fingeren på det som ofte er forskerens dilemma. Hva skal vi bruke tiden vår på? Hva skal vi mene noe om? Må forskere kanskje tåle å være ”rævhol”, som vi sier i Bergen,med fare for å bli kalt arrogant i enkelte sammenhenger? Kan det være en nødvendighet å rasjonere med diskusjonsdeltakelsen for å holde fokus og heller bruke ressurser på de forskningsspørsmålene vi ønsker å besvare?

Jeg er rett og slett litt lei av å bli utspurt om en mening om saker som jeg ikke har spesielt god rede på, bare fordi jeg er blitt professor. Min mening om dagligdagse ting er ikke spesielt mer dyptpløyende enn enhver annens mening. Og derfor er det viktig at vi ikke misbruker våre akademiske titler i hytt og pine som f.eks. politiske diskusjoner. Som professor vet jeg litt mer enn andre om et smalt område, og heldigvis vet jeg samtidig at det er masse jeg ikke vet om mye. Men for å si som vi pleier i Bergen, ”Eg e fortsatt samme rævhollet som før”, selv om jeg jeg er blitt professor. Og slik sett veier ikke min mening verken mer eller mindre i dagligdagse eller politiske diskusjoner. Misbruk av titler kan også virke hemmende på andres deltakelse i faglige diskusjoner. Det gjør at jeg er mer forsiktig enn før med ordbruken i debatter, fordi det kan misforståes som hoverende og virke hemmende på fri meningsutveksling.

Jeg er litt opptatt av grenselandet mellom forskning, synsing og tro. For eksempel blir jeg av og til spurt av kollegaer eller pasienter om jeg ikke kan overbevise en av deres overordnede eller en lege om laserbehandlingens fortreffelighet siden vedkommende ”ikke tror på ”at den virker. Slike henvendelser avviser jeg som regel. Grunnen er at det ikke er min oppgave som forsker å endre hva folk velger ”å tro på”. For meg må de gjerne tro på Gud, Allah eller Buddha eller at en bestemt behandling er bedre enn en annen. Slike valg er komplekse og ethvert menneskes soleklare rett, som jeg ikke føler behov for å endre. Jeg har forsont meg med at misjoneringen tok slutt med forrige generasjon og sokneprest Bjordal. Og det har ikke jeg tenkt å fortsette med. På den annen side havner jeg i et dilemma når jeg møter manglende kunnskap om et behandlingsalternativ som kan gjøre det samme som legemidler, uten deres til dels alvorlige bivirkninger. Da synes jeg det er viktig å holde fokus på at jeg er en forsker og kunnskapsformidler, men ikke en misjonær.

I dagens multimedia-samfunn vårt forurenses vi av mengder med informasjon. Jeg innser at informasjon om min forskning bl.a. konkurrer med flere hundre legemiddelkonsulenter som daglig reiser rundt på sykehus og legekontor, med budskap om at legemidlenes fortreffelighet. Og vår forskergruppe er ikke i nærheten av å rå over legemiddelfabrikantenes ressurser til informasjonsformidling. Og kanskje er det akkurat derfor jeg nå sitter her og blogger. Mange forskere ville nok bare trukket på skuldrene, og holdt seg i sitt elfenbenstårn med gode kolleger og overlatt til andre å formidle forskningsfunn til allmennheten. Men gullkorn kan komme fra det mest uventede hold, og for å sitere gårsdagens nye republikanske visepresidentkandidat i USA Sarah Palin: ”Skip er ikke bygget for ligge i havn, selv om de er tryggest der.”

Jeg tror det er viktig at vi som forskere når ut til publikum og bruker de informasjonskanalene vi har til rådighet. Slike aktiviteter er imidlertid ikke uten problemer. På min arbeidsplass har vi arbeidsplaner som inneholder 10 spesifiserte arbeidstidsrubrikker og en rubrikk med ”annet”. Ingen rubrikkene inneholder et punkt om formidling. Satt på spissen kan man tolke dette som at formidling til andre enn våre studenter, er en selvvalgt hobby som man bedriver på fritiden. Slik også med denne ubetalte bloggingen. Freelance-journalister vil antagelig si at vi ødelegger markedet deres med vår ubetalte skriving i fagtidsskrifter, aviser og intervjuene som vi må rette opp halvparten av før deadline neste ettermiddag osv. Men nok status til at denne skrivingen og forskningsformidlingen berettiges til en plass på akademias arbeidsplaner ser det altså ikke ut til å oppnå.

Jeg er nylig blitt utnevnt til nok en ubetalt oppgave som gjesteprofessor ved Leeds Metropolitan University i England. Bonusen er være at det medfører at jeg får sett noen kamper på Elland Road med favorittlaget mitt Leeds United. Under mitt forrige besøk i Leeds kom det opp en interessant diskusjon om det mine engelske kolleger litt nedsettende kalte ”celebrity researchers”. Med det mente mine kolleger at enkelte forskere til stadighet albuer seg fram i media, selv om det er lenge siden disse forskerne sist hadde presentert viktige forskningsfunn. ”Celebrity researchers” hadde forlatt sin forsker-lest, men brukte sin tidligere forskningsbakgrunn til å satse på bedre betalte karrierer innen administrative jobber og media. Jeg tolker det som et eksempel på at det fortsatt ikke er helt stuerent i forskerkretser å lefle med massemedia. På den annen side synes forståelsen å være økende for nødvendigheten av å bruke flere kommunikasjonskanaler innen forskningsformidlingen.

Et gledelig eksempel på en forsker som lykkes i stadig å produsere viktige forskningsfunn og å formidle dem til et bredere publikum er min kollega ved Høyskolen i Bergen, psykologiprofessor Frode Thuen. Sist uke fikk Frode psykologforeningens formidlingspris for sin samlivsforskning, noe som viser at det går an å oppnå anerkjennelse både i massemedia og blant kollegaer. Gratulerer, Frode!

Men for de forskerne som vet hva tid og ressurser som kreves for å formidle forskningsfunn i flere fora, så vet en at dette også går på bekostning av noe. Sender derfor en liten takknemlig tanke til både Frode sin kone og min egen kone, for deres forståelse og overbærenhet for at vi får tid til drive med ting som vi brenner for.
Men nå er tiden inne for ”domestic duties”, og i dag skal en forhåpentligvis en ny hagemur reises med min hjelp.
 

Ha det! 

Jan M. Bjordal