I løpet av våren kan Norge ta det første steget mot hydrogensamfunnet. Det forutsetter at vi er villige til å betale inngangsbilletten. I dette tilfellet er det snakk om en investering i karbon fangst og lagring på opp mot 20 milliarder kroner. I den andre enden har vi en ren hydrogen økonomi med beregnet 30 millioner flere arbeidsplasser, globalt, og en årlig omsetning på ufattelige 2500 milliarder dollar, eller rundt regnet 15 norske statsbudsjett. Vil vi ikke ta del i dette? Skal vi ikke lenger være en energinasjon av betydning?

Nå legges rapporten Industrielle muligheter knyttet til storskala CO₂-håndtering i Norge frem. Den er utarbeidet av SINTEF, og jeg har fått bidra med mine råd. Rapporten er utarbeidet på oppdrag av NHO, LO, Norsk olje- og gass, Norsk Industri, Fellesforbundet og Industri Energi – en samling av de som kanskje mer enn noen jobber hardt for å sikre fremtidige norske arbeidsplasser. Målet med dette arbeidet har vært å vise hva som kan bli de industrielle mulighetene knyttet til en realisering av fullskala CO₂-håndtering i Norge.

Det norske fullskalaprosjektet for CO2-håndtering skal lagre inntil 1,4 millioner tonn CO2 per år og er unikt globalt. Det vil være det første prosjektet som fanger CO2 fra prosessindustri og avfallshåndtering, knytter sammen flere utslippskilder, og bruker skip for transport av CO2 for å forbinde utslippskilde og CO2-lager. Prosjektet vil også kunne være et første skritt mot etableringen av et storskala sentrallager på norsk sokkel, som kan motta CO2 fra Europa.

Både IEA og IPPC har beregnet at CCS (karbon fangst og lagring) spiller en avgjørende rolle for å nå 2-graders målet satt i Parisavtalen. Uten CCS vil kostnadene for å nå 2gr bli betydelig høyere (140%). Så hvis vi antar at verdens nasjoner som har gått sammen om Parisavtalen faktisk vil følge opp, ja så er CCS den nødvendige, og billigste, veien å gå.

Norge har vært en pioner på CO2 storskala lagring (Sleipner og Snøhvit) og vil bli en pioner innen to nye områder, nemlig:

• CCS fra industrielle prosesser
• Hydrogen-produksjon med CCS fra naturgass i stor skala

Det er på denne bakgrunnen nettopp dette prosjektet er vår inngangsbillett til hydrogenøkonomien.

Som rapporten viser kan storskala CO2-håndtering i Norge gi titusener av arbeidsplasser.

Neste steg er hydrogen

Dette er ikke bare fremtidsdrømmer. En annen rapport, fra 18 større selskaper innen energi og transport, The Hydrogen Council, med en samlet omsetning på over tusen milliarder Dollar har laget et såkalt veikart for hydrogen. De beregner at hydrogenøkonomien – som de selv vil investere i – vil gi rundt 30 millioner arbeidsplasser globalt, og representere et marked på 2500 milliarder dollar. Det er en årlig omsetning på rundt regnet 15 norske statsbudsjett.

De tre norske karbonfangstprosjektene er inngangsbilletten til Norsk deltagelse i denne fremtidige globale hydrogenøkonomien, fordi en stor andel av hydrogenet som skal produseres vil komme fra naturgass.

The Hydrogen Council har beregnet at de må investere opp mot 300 milliarder dollar frem mot 2030 for å sørge for overgangen til hydrogensamfunnet. Disse 300 milliarder dollarne tilsvarer den årlige investeringen som gjøres på verdensbasis i fornybar energi. Det vil også få ned utslippene med rundt 6 Gt CO2.

Investeringer for generasjoner

Vi snakker om store og enorme summer. Enorme utfordringer. Lang tid.  Samfunnsøkonomien i denne sammenhengen skal ikke måles etter en Stortingsperiode, men minst 3-4-5 Stortingsperioder. Da trenger vi visjoner, vilje til langsiktige investeringer, - og så må vi skape de riktige langsiktige rammebetingelsene for å utløse investeringene som kan sikre oss en romslig plass i fremtidens grønne og rene energimarked.

Hvorfor er så nettopp det norske fullskalaprosjektet viktig? Prosjektene er nødvendige for både fangstteknologi i industrien, og ikke minst karbon lagring. Vi skal jo ha det europeiske lageret for karbon først i Smeaheia, senere Norsk sokkel forøvrig. Kjernen i hydrogenøkonomien er at det hydrogenet som kommer fra naturgass trenger et sted å lagre karbonet som fjernes. Der er Norge heldige – for vi er et av de få langene som har områder som egner seg for dette. Og så har vi flere tiår med erfaring på nettopp dette området.

Det er ikke bare Norge som ser for seg at karbon fjernes fra industrielle prosesser eller energibærere. Karbon fangst og lagring er forutsetningen for at vi skal kunne tilby naturgass til Europa, og det kan vi godt ta med i regnestykket.

Ikke magi – bare kloke investeringer

Det er krevende, men det er ikke noe Hokus Pokus å legge om energisystemet. NTNU har vært med på flere slike omlegginger før – og bidratt med både kunnskapsrike mennesker, og utviklet nødvendig kunnskap og teknologi sammen med forskningsinstituttene og industrien. Vi har gjort det før innen vannkraft og elektrifisering av Norge som også ga grunnlag for verdens mest miljøvennlige metallindustri. Vi har vært med på å bygge opp oljeøkonomien (ingen kunne vel forutsi på 70-tallet at vi noen tiår senere skulle forvalte verdens største pensjonsfond). Og nå er vi med på det grønne skiftet. CCS er en del av dette skiftet, og Trondheim er valgt som Europas hovedstad for karbonfangstlaboratorier. Det er i disse laboratoriene vi har utviklet kompressorer som gjør at vi ikke trenger plattformer, og flerfaseteknologi som gjør at vi har muligheten til å få olje, gass og vann til å strømme sammen i et felles rør fra reservoaret til prosessanlegget på land. Sammen har disse teknologiene gitt inntekter til nasjonalbudsjettet på mange hundre milliarder kroner. Investeringene som ble gjort her er i sum mindre enn det som nå er beregnet for fullskalaprosjektet.

Når jeg snakker om fullskalaprosjektet som inngangsbilletten til hydrogensamfunnet, og en del av det grønne skiftet, så har jeg fortsatt ikke tatt høyde for hva ellers som kan bli resultatet av kunnskapsutviklingen på sikt.

Lite visste vel forskerne på CERN for 30 år siden hva www kunne føre til og at vi i dag snakker om Internett of Things (IoT). Web’en skulle jo «bare» hjelpe forskere å dele informasjon mer effektivt.

Investeringer og insentiver på hydrogensiden

Både solkraft, vindkraft på land, batteriteknologi og offshore vind har over mange år hatt incentivsystemer, som har ført til investeringer og store kostnadsreduksjoner - og disse er nå konkurransedyktige med fossil energi.

Kostnadene inne hydrogen teknologi har blitt betydelig redusert de siste 10 år og vil komme ytterligere ned på brenselcelle-siden, produksjonssiden og oppskalering i infrastruktur.

Hydrogen vil bli viktig i storskala lagring og komplementær til batterier desentralt og i mindre enheter i fremtidens energisystem som vil ha en stor andel av uregulerbar sol- og vindkraft.

Hydrogen vil også kunne utnytte dagens gasstransport-system i Europa og dekarbonisere utslipp i transportsektoren (lang- og tungtransport), bygningssektoren og høytemperatur industrielle prosesser inkludert kjemiindustrien – som i dag står for store deler av karbonutslipp.