Når Anita Krohn Traaseth fra Innovasjon Norge, og Cristine Meyer fra Statistisk Sentralbyrå, nærmest avskriver universitetenes rolle i innovasjon, kjenner jeg at jeg blir sterkt provosert. Som representanter fra så viktige samfunnsaktører har de et ekstra stort ansvar for å sjekke om den statistikken de presenterer, har rot i virkeligheten. Det de presenterte på Arendalsuka kan nesten klassifiseres som "alternative fakta" eller "fake news", som det heter i disse tider.

Jeg var med på Arendalsuka for første gang i år. Jeg har vært litt tvilende til effekten av å være med på denne festivalen tidligere, men så hadde vi et møte mellom NTNU og ledelsen ved Universitetet i Agder, der de overbeviste oss om at det var lurt å være med.

Nå har jeg siden byttet jobb og blitt direktør for NTNU Energi og nærmest fått en ambassadørjobb. Da ble Arendalsuka et viktig sted å dele meninger og gi råd til politikere. NTNU og SINTEF pleier å gi råd til politikere i forkant av stortingsvalg, og i år har vi jobbet mye med råd på energiområdet, vi skal jo både bidra til å redde verden, og den norske velferdsstaten – i hvert fall inntektene og arbeidsplasser. Dette er noe vi har lang tradisjon for, samarbeid med industrien og utvikling av landet. Uten energiforskerne i Trondheim ville vi ikke hatt verken vannkraftsuksessen, oljeeventyret eller den reneste prosessindustrien i verden.

Så det å få høre at de klassiske universitetene er de som har minst betydning for innovasjon i Norge – først ble jeg lamslått, så provosert.

Under Arendalsuka var det nemlig også en sesjon som skulle belyse Universitets- og Høyskolesektorens bidrag til nyskaping. Først kom det noen enkelteksempler fra ulike universiteter – vist frem av rektorene (og sjefen for Forskningsrådet). Og så var det et panel som skulle representere offentlige institusjoner og industri, de skulle «være motvekt» i en debatt om dette.

Anita Krohn Traaseth sier at Magnus Guldbrandsen (UiO) sin forskning viser lite samarbeid mellom klassiske universiteter og næringsliv.

Christine Meyer sier at nyskaping og innovasjon skjer i hovedsak i bedrifter og klynger, og viser til SSB sin undersøkelse blant norske virksomheter.

Begge disse påstandene er muligens rimelig og riktige funn, men dette er heldigvis ikke sannheten. Ikke hvis det er verdiskaping fra nyskaping som teller. (Samtidig er det underlig at verdien av studentenes kunnskap når de kommer ut i næringslivet ikke nevnes med eneste ord, av disse to)

Traaseth refererer, gjennom Gulbrandsens forskning, til spørreundersøkelser blant ansatte i UH-sektoren om samarbeid med næringsliv ved ulike institusjoner. Jeg laget et tilsvar på at dette ikke kan stemme i «Forskningspolitikk» (mars 2015) og på et seminar på NIFUs årskonferanse (2015). Men det ser ut til at denne forskningen fra UiO stadig blir referert.

Forskning basert på spørreundersøkelser til ansatte i UH-sektoren kan gi feil konklusjoner på tross av at de er korrekt basert på svar i spørreundersøkelser, dessverre.

De fleste bedrifter vi samarbeider langsiktig og strategisk med, og som kan dokumentere positive resultater, er bedrifter med flere enn 50 ansatte. Eksempelvis Statoil, ABB, Siemens, Hydro og Yara. Når vi samtidig vet, fra den forskningen Meyer refererer til, at 95 prosent av bedriftene i Norge har mindre enn 50 ansatte – ja så er ikke NTNU oftest viktig samarbeidspartner. Helt korrekt. Men hva hvis vi ser på effekten av samarbeidene?

Det har vi sjekket, for i akademia skal alt verifiseres.

Det var Ikke overraskende for oss at en sammenligning av effekten av samarbeid mellom bedrifter og akademia gir effekt på bunnlinja. De bedriftene som samarbeidet med NTNU hadde en bedre utvikling, til dels betydelig bedre (økt omsetning, større vekst, bedre bunnlinje – les Damvadrapporten her). For NTNU handlet dette om å se på økonomisk utvikling i årene 2005-2015 for samarbeidsbedrifter og en kontrollgruppe med bedrifter som ikke samarbeider med akademia. Data var basert på SSB-statistikk og data fra forskningsrådet.

NTNU har samarbeidet med næringsliv i mer enn 10 000 prosjekter (strengt tatt drøyt 8000 prosjekter og 2000 samarbeid rundt publikasjoner) og utviklingen i disse bedriftene er som nevnt svært positiv sammenlignet med de andre.

Bare i 2015 hadde NTNU 1200 samarbeidsprosjekter med nasjonale bedrifter og 200 med internasjonale bedrifter (firgur 1). Neste figur viser at den økonomiske utviklingen i bedrifter som samarbeider med NTNU (og DTU i Danmark samt Aalto i Finland) øker sammenlignet med relevante bedrifter i kontrollgruppen (samme marked, størrelse etc).

Dette er gammelt nytt altså. Men jeg kan godt komme med et eksempel. Utvikling av vannkraft som energikilde for eksempel, selve grunnlaget for utviklingen av metallindustrien også, har vært avhengig av den kunnskapen og teknologien som har vært utviklet på NTNU. Tverrfaglig. NTNU er i dag det eneste Universitetet i Europa som kan både bygging av dammer (Bygg), turbiner (Maskin), generatorer og strømnett (Elektro). Så er det bedrifter. Ta Siemens i Trondheim da. De har utviklet produkter i samarbeid med NTNU i 100 år, og hele konsernsatsningen for det globale selskapet på Subsea er lagt til Trondheim. Nå er det besluttet at de skal bygge batterifabrikk i Trondheim for maritim bruk.

Og så har vi kroneksempelet på langsiktig samarbeid. Verdens første gasskompressor på havbunnen ble installert av Statoil på Åsgårdfeltet i 2014. Dette startet med en Masteroppgave på NTNU i 1997 og senere 14 doktorgrader! De fleste av disse jobber i Statoil nå. Denne kompressoren skal gi en økt produksjon tilsvarende 300 millioner fat oljeekvivalenter. Det tilsvarer en verdi på 120 milliarder kroner ( med en oljepris på 40 dollar per fat) bare for denne ”dingsen”, selv om investeringen ”bare” var på 19 milliarder kroner. I de store statistikkene er nok dette ett samarbeid og én innovasjon, men den rager rimelig høyt på verdiskaping.

Jeg kunne fortsatt med et utall av energiinnovasjoner. Eksempelvis på olje/gass hvor utvikling av flytende produksjonssystemer, subsea-teknologi, flerfasestrømning, flytende naturgass (LNG) ikke kunne ha blitt realisert uten NTNU. Og jeg kunne gitt mange eksempler på enkeltteknologier utviklet, selvsagt ofte i samarbeid med andre innenfor sektoren, og Sintef selvsagt.

Så, kjære Anita Krohn Traaseth og Christine Meyer. Begynn med å lese Damvadrapporten, og så inviterer jeg gjerne på en rundtur med NTNU Energi for en dypere innsikt i innovasjon og nyskaping på energisiden, med masse konkrete eksempler. Jeg lover å ta godt imot dere.