Nettverksbygging blant unge forskere. Hvorfor skal vi bry oss og hvem har ansvaret?

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Jeg er helt fersk blogger her på forskning.no, og ønsker å bruke dette første innlegget til å skrive om nettverksbygging. Et kryptisk og suspekt begrep som jeg akkurat, og kanskje altfor sent, har oppdaget verdien av. Sist måned stile jeg til valg til universitetsstyret på NTNU, et valg som krever urnevalg blant 20 000 studenter. Hvordan skulle jeg, fra miniputtfakultetet i isolat nede på sykehuset, klare å sanke nok stemmer til å bli valgt? Folk begynte å prate til meg om nettverket mitt, og at jeg måtte utnytte det. Nettverk? Jeg var sikker på at jeg hadde 0.

Har jeg 0 nettverk? Jeg tenkte meg grundig om. Såklart ikke. Først kom jeg på at jeg jo har jobbet tre år med rekruttering av nye studenter til hele NTNU, med andre studenter fra alle kriker og kroker. Og at jeg har vært i forum med studenttillitsvalgte fra alle fakulteter. Og forresten så har jeg jo vært funksjonær på UKA. En medisinstudent, selv en medisinstudent som forsker, tenker ikke på mennesker man blir kjent med som betydningsfulle kontakter som man kan ha nytte av å vite av. En medisinstudent tenker på dem som utrolig sympaktiske og hyggelige mennesker, som man gjerne vil drikke te eller gå tur med en dag.

Hvorfor er nettvergsbygging viktig? Alle treffer jo folk, men hvorfor er det viktig å ta vare på de kontaktene man vinner, og være edderkopp og lage spinn? Mange mennesker man treffer inspirerer, løfter, gir ideer, og kan være utgangspunkt for fruktbare samarbeid. Bedre nettverk mellom unge forskere fra ulike miljøer vil skape grobunn for nye tverrfaglige symbioser. Mange føler seg kanskje slemme av å tenke på folk man møter i et nettverksperspektiv. Det kan jo føles sleipt å vurdere de man kjenner, hvilke styrker de har, og om de kan være aktuelle for et samarbeid. Jeg synes ikke dette, og mener at en slik virksomhet ikke betyr ikke at man utnytter, men snarere at man anerkjenner andres kompetanse.

Studenter og unge forskere bør være flinkere til å tenke over verdien av nettverk. Men hvordan skal man treffe aktuelle kandidater til dette nettverket? Man må tørre å ta kontakt med nye folk, og å rett og slett være litt freidig. Spørre en kontakt på Twitter om hva han forsker på. Eller sende en e-post til den guruen som er førsteforfatter på ti av artiklene du siterer i publikasjonen din.

En grunnleggende utfordring er at det finnes svært få fora der unge forskere kan treffes på tvers av fagmiljøer. Forskerlinjen på medisin har et nasjonalt samarbeid som heter Frampeik, der unge forskere samles en helg og presenterer forskningen sin for hverandre. Men virkelig, vi må løfte blikket, og også samle folk med ulik bagrunn!

For finne tips til hvordan nettverk kan skapes kan man se til de som driver med entrepenørskap. De har virkelig har peiling, og får oss forskerinteresserte til å virke som snegler i nettverksbyggingsøyemed. Unge gründerspirer samarbeider bredt, og studenter fra samfunnsfag og teknologi møtes i skjønn symfoni. Det er et mylder av arrangementer og kurs der man kan treffes. Kan vi ikke få til det samme for unge folk som er interessert i forskning?

Jeg er nå midt i et tredagers kurs for stipendiater om forskningsformidling. Her sitter vi 100 unge forskere fra vidt forskjellige fagområder trykket sammen i et auditorium, men ingen snakker med hverandre. Ingen har spurt meg hva jeg forsker på, og jeg har jaggu ikke turt å spørre noen heller. Vi er nødt til å treffe hverandre i en minglesammenheng for å få talegavene i gang. Kanskje burde fakultetet eller NTNU arrangere noe sosialt for unge folk som forsker, slik de støtter arrangementer for gründervirksomhet? Kanskje burde studentene ta initiativ og ansvar selv?

Det blir stipendiatfest hos meg i neste uke, folkens. Alle er invitert.

Powered by Labrador CMS