Kunnskapsministeren restarter diskusjonen om struktur i høyere utdanning. Han tør å omtale stortingsmeldingen som skal komme neste vår som en “fusjonsmelding”. Politikken vil også få konsekvenser for de små spesialiserte høgskolene i hovedstadsområdet.

Den offentlige utredningen “Sett under ett – Strukturen i høyere utdanning” (Stjernøutvalget) som ble gitt ut i januar 2008, satte fart i diskusjonen om strukturen i hele sektoren. I løpet av de seks årene som har gått har jeg kommet frem til at sammenslåing mellomAv Karl Otto Ellefsen, rektor ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) og Kunsthøgskolen i Oslo både praktisk-administrativt og faglig sett er en god idé. I tillegg er ideen om et kunstfaglig universitet i Norge både visjonær og vakker, og når logikk og estetikk peker i samme retning er det all grunn til å være oppmerksom. De to institusjonenes felles mor “Tegneskolen” ble opprettet for nesten 200 år siden. Når jubileet feires om fire år kan kanskje etterkommerne samles omkring elva i midten av det kreative og gentrifiserte Oslo.

Stjernøutvalget oversatte til norsk den internasjonale politikken for å effektivisere universitetssektoren og dyrke internasjonalt konkurransedyktige fagmiljøer. I tillegg dokumenterte rapporten at det norske systemet, bygd ut med regionale institusjoner over hele landet, slet med kvalitetsproblemer. Uten at dette tydelig ble sagt, dreide hovedproblemet som ble avdekket seg om den faglige kvaliteten ved de mange statlige høgskolene. AHO og Kunsthøgskolen ble ikke direkte rammet av denne kritikken. Vi er små institusjoner, men med helt spesialiserte oppgaver som det er enighet om at vi gjennomfører på en akseptabel, og av og til utmerket måte.

Et av tiltakene fra regjeringen var å sette i gang prosesser for “samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon” – “SAK-prosesser”. Alle universiteter, vitenskapelige høgskoler og statlige høgskoler skulle diskutere sin optimale plass i det framtidige systemet for høyere utdanning. På samme måte som i statlig politikk for effektivisering av norsk kommunestruktur, forsøkte Kunnskapsdepartementet å påvirke og initiere, men holdt seg unna vanskelige beslutninger.

AHOs svar på dette var å drøfte vår situasjon og våre muligheter. Den faglige kvaliteten er høy, det internasjonale kontaktnettet er utmerket, men vi ønsker å utvikle fagmiljøene våre slik at de omfatter en større kritisk masse av studenter og lærere.

Små institusjoner som våre må i praksis gjennomføre de samme oppgavene som de store og har problemer med å bygge opp en administrasjon med tilstrekkelig kapasitet, robusthet og profesjonell kvalitet. AHO samarbeider med en mengde universiteter og forskningsinstitusjoner i inn- og utland, men denne saken dreier seg om forpliktende faglig og administrativt samarbeid; felles studieplaner, felles toppledelse, med andre ord om å velge en ny organisatorisk paraply. Styret ved AHO diskuterte den gangen mange alternativer; sammenslutning med Universitetet i Oslo, med institusjonene som fusjonerte til å bli Høgskolen i Oslo og Akershus, kanskje vi kunne bli en del av NTNU, eller søke forpliktende internasjonale samarbeidspartnere. Vi endte med å arbeide videre med tanken om sammenslåing av de kunstfaglige høgskolene i Oslo; Kunsthøgskolen, Musikkhøgskolen og Arkitektur- og designhøgskolen. Sett som institusjonstype er det store likhetstrekk mellom de tre. De er nasjonale og ikke regionale institusjoner, er eliteutdanninger med stor søkning, institusjonene utdanner “utøvere” og har omfattende internasjonale kontaktflater. Selvfølgelig finnes også store forskjeller, NMH og AHO er også forskningsinstitusjoner. Arkitekturfag og designfag bygger på kunnskapsgrunnlag også fra naturvitenskap, teknologi og samfunnsvitenskap.

AHO har spesielt gått videre i samarbeidsprosessene med Kunsthøgskolen. AHOs ledelse mener at vi kan bli administrativt styrket av et slikt samarbeid. De praktiske og økonomiske gevinstene ved felles bruk av verksteder, IT-ressurser og driftsavdelinger er relativt opplagte.

Rent geografisk er vi sammenslått for lengst, bundet sammen av Akerselva i parkdraget mellom oss. Studentene tumler om hverandre.

Men administrative, geografiske og sosiale argumenter er ikke tilstrekkelig for å forsvare bruk av alle de kreftene som en samarbeidsprosess krever. Faglige argumenter bør være avgjørende. Designsamarbeid mellom Kunsthøgskolen og AHO er en moden frukt som lett kan høstes. De to designavdelingene kompletterer hverandre og vil med en sammenslåing bli det mest slagkraftige undervisnings- og forskningsmiljø innen design i hele landet. Under den nye paraplyen kan vi gjenreise ”arkitektskolen” og utvikle aktuelle versjoner av fagene interiør, scenografi og møbelkunst. Innenfor det hybride feltet kunst/arkitektur/design er det i utdanningssammenheng viktig å holde på fagenes disiplinære identitet, men de mulighetene som ligger i faglig kopulasjon og befruktning kan for tida neppe overvurderes.

Da AHO i sin tid reagerte på Stjernøutvalgets innstilling med å diskutere hvilke muligheter som fantes, var rammen om diskusjonen en form for strategisk og defensiv tenking. Hvilke løsninger kunne gjøre minst skade? Ved Kunsthøgskolen, som for noen år siden var gjennom en opprivende og kostbar sammenslåingsprosess, antar jeg at det dominerende synspunktet var “nå igjen”?

Samarbeid må bygge på entusiasme, og det er fortsatt et godt stykke å gå før et flertall deler min euforiske tilnærming. Det blir et spennende år mens vi venter på Kunnskapsministerens “fusjonsmelding” legges fram våren 2015.