Asketisk og rank som Einar Gerhardsen

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Kompromiss?

Ordet ”kompromiss” er det mest brukte i omtalen av søndagens beslutning om regjeringskvartalets framtid. Høyblokken får stå. Y-blokken rives. Men det er snarere realpolitikken som rår. De politiske premissene bak beslutningen dreier seg om lokalisering- og programvalg som er kompromissløse.

Alle departementer, bortsett fra Forsvarsdepartementet som er lokalisert på Akershus festning, skal nå få plass i Regjeringskvartalet. Man kunne valgt annerledes, spredt regjeringskontorene omkring, og forskanset de mest utsatte bak doble gjerder og voller som kan bestrykes med våpenild. Fordelene er likevel mange ved å legge alt i et relativt tydelig avgrenset område i sentrum. Veien er kort mellom departementene og fra statsrådskontorer til Stortinget. Koblingen til offentlig kommunikasjon og til det regionale vegnettet er optimal.

Men tro ikke at en slik realpolitisk sett fornuftig beslutning fattes uten at den får dramatiske konsekvenser. Programmet er stort og tettheten blir høy. Og her avgjøres Y-blokkens skjebne fordi bevaring ville ført til for lav arealutnyttelse.

Moderniseringsminister Sanner gjør en god figur i debatten, men tro ikke på ham når han trekker fram de ultimate positive honnørordene om å gi rom for park og grønt. Dette er ikke hva saken dreier seg om. Da kortet sist ble spilt på Tullinløkka var resultatet noen merkverdige og ubrukelig grønne flekker mellom Nasjonalgalleriet og Historisk museum, i påvente av framtidig bymessig utbygging.

Selvfølgelig får også vår tids nye tankegang omkring sikkerhet stor effekt for hvordan kvartalene blir utbygd og brukt. Y-blokka falt for andre gang da scenariet om en mulig bilbombe plassert på Ring 1, nede i kjelleren, ble presentert for tidligere statsråd Rigmor Aaserød. Alle som ferdes i Oslo sentrum vil ha lagt merke til murer som reises foran enkeltbygninger og forteller oss at her ligger midlertidige regjeringskontorer. Pullerter hindrer at biler skal komme for nær fasader og nedfelte pansersperrer venter årvåkent på mulige trusler. Ingen bør tro at det framtidige regjeringskvartalet blir ”by som vanlig”. Min oppfordring til planleggerne er heller å ta utgangspunkt i at denne delen av byen blir noe helt annet og gjøre det beste ut av det.

Narrativt vern

Vernespørsmål i Oslo har derimot alltid dreid seg om kompromisser. Sanner og Solberg stod i sol på søndag og la fram planene. På mandag kom første bølge av motstand. De som markerte uenighet begrunnet dette med verneteoretiske betraktninger eller hevdet at rekkefølgen i beslutningene er gal, at mer burde holdes åpent for diskusjon i året som kommer.

Arkitekt Viksjøs totalkonsept for Regjeringskvartalet har stor verkshøyde. Den rektangulære, høye kontorblokken spiller sammen med den lave Y-blokken og skaper tilstrebete modernistiske byrom som flyter over i hverandre. Bruken av sandblåst betong er særegen norsk. 60-tallsarkitekturen i Oslo er blitt et reisemål for den avanserte arkitekturturist. Resultatet av samspillet mellom Picasso/Nesjar/Viksjø er unikt. Materialbruken, også i Y-blokka er dyr, tidsriktig og staselig.

Espen Johnsen, kunsthistoriker ved UiO, hevdet mandag at et verk av denne typen er udelelig. Han hadde rett dersom objektet var et maleri, en skulptur eller en installasjon. Arkitektur derimot bygges fordi den skal fylle praktiske bruksbehov. Når disse behovene forandres river vi og bygger om og driver bitvis konservering, slik at byen kulturelt sett står fram som en samling av minner med et latent utall av mulige fortellinger. I Oslo er denne måten å tenke by på faktisk utviklet til en ideologi for ”Narrativt vern”. Biter velges ut og bevares fordi de har en historisk fortellende kraft. I nærområdet til Regjeringskvartalet ligger for eksempel Togahjørnet (Akersgata), ”Kaffebrenneriet” (ved gamle Aftenposten) og ”Tukthusmuren” (ved Ring 1 på Arbeidersamfunnets plass) som alle bevisst er tatt vare på av vernemyndighetene og integrert i nybygg. En slik strategi er verken gal eller riktig, men må vurderes helt konkret ut fra de resultatene en kan oppnå.

Regjeringskvartalet bærer først og fremst minnet om oppbyggingen av velferdsstaten, den største norske prestasjonen i moderne historie. Dernest står bygget faktisk der fortsatt og er det tydeligste tegnet på at angrepet ikke lyktes. Asketisk og rank som Einar Gerhardsen.

Tida er inne for å stole på arkitektene

Moderne byråkrati arbeider på andre måter enn tidligere, og endeløse rekker av cellekontorer er ikke optimalt for en tidsmessig forvalting. Her er det tredje argumentet for Y-blokkens fall. Bblokken var en konsekvent og modernistisk bymessig ide. Det betyr dessverre ikke nødvendigvis at ideen var god. Lagt midt i en park hadde bygningen fungert, men den skaper elendige byrom i en tett urban situasjon. Der falt Y-blokken for fjerde gang.

Strategien som regjeringen har valgt er definitivt svært krevende. Byen skal kunne brukes, forvaltningen trives, arkitekturen kunne vises fram og høyblokken må stå som en tydelig og solitært skulpturelt minne.

Presidenten i Norske arkitekters landsforbund advarte i går mot å ta for mange beslutninger før man prosjekterer. Bare konkrete prosjekter kan for eksempel vise om flytting av Picassobildene på veggen og i foajeen faktisk kan fungere. Min erfaring (ikke minst fra konkurransen om Munch-museet) er at dersom en arkitektkonkurranse skal fungere, må premissene være meget tydelige. En kan for eksempel ikke overlate til arkitektene å velge mellom flere programmuligheter. En konkurranse hadde neppe fungert dersom spørsmålet om Y-blokken ble holdt åpent. Det derimot presidenten i NAL Kim Skaara har rett,i er at utredningenes tid nå bør være over. I et prosjekt er det alltid slik at diskusjonen etter hvert best styres av ideene. Da er vi inne i en fase der vi verken bør ha full tillit til Moderniseringsdepartementet eller til Statsbygg. Nå bør døra til ideverdene åpnes, og arkitekter inviteres til å konkurrere på en forpliktende måte.

Publisert på aho.no 27.05.2014

Powered by Labrador CMS