Seks team var invitert til å delta. I alfabetisk rekkefølge: Asplan Viak, BIG, LPO, MVRDV, Snøhetta og White, og i tillegg et studentteam fra AHO. To norske og fire internasjonale grupper, og av de internasjonale, ett dansk og ett svensk team. Teamene ble utvalgt blant mange interesserte etter en vurdering av arkitektur- og byplankompetanse, og på bakgrunn av tilknyttet spesialkompetanse innen fagfelt som er så viktige i denne oppgaven, som sikkerhet og kulturminnevern. Materialet som ble levert inn var overveldende både for norsk offentlighet og komiteen.

Parallelloppdraget var ikke en konkurranse, men en utredning, en lønnet ”dugnad” der ideer og informasjon ble delt underveis. Materialet som nå er tolket og vurdert, er på ingen måte endelig. Historien til det nye RKV begynte i 2013 med valg av føringer for framtidig løsning, rammer for program, valg av ”konsept øst” med anbefalt tung utnytting i den østlige delen av tomta, beslutning om ikke å bruke R5 til regjeringsfunksjoner, vedtak om riving av Y-blokken osv. To år etter skal innstillingen fra evalueringskomiteen gi operasjonelle anbefalinger inn i en prosess der neste trinn er utarbeiding av en reguleringsplan. Ferdigstilt første etappe av RKV i 2024 er regjeringens mål.

Det ”empiriske materialet” komiteen forholder seg til, er programmet for utbyggingen, de sju prosjektene og byen slik den ligger der.  Sett i sammenheng, kan materialet fungere som en konsekvensanalyse som viser effektene av å plassere programmet inn i byområdet.  Materialet kan også betraktes som en mulighetsstudie som lanserer og drøfter alternative ideer for RKV og byområdet regjeringsbygningene skal bli en del av.

Alle utbyggere ønsker en lineær prosess uten strafferunder og uten at spørsmål blir stilt om forutsetninger og valg. Erfaringer fra større utbyggingsprosjekter i Oslo de siste tiårene viser at denne forestillingen lett kan bli en illusjon. Tilsynelatende avsluttede diskusjoner tas opp på nytt og utgangspunkt og betraktningsmåter blir korrigert. Dette er sunt og demokratisk, så lenge beslutningsevnen ikke forvitrer i prosessen. Min oppfatning er at komiteen med sin evaluering og sine anbefalinger  forsøker å skape rom for refleksjon.

Behov og kapasitet

Denne nødvendige refleksjonen omfatter også programmet. Forholdet mellom behov og kapasitet i tomteområdet blir en helt sentral problemstilling i det offentlige ordskiftet om RKV. Programmet har vist seg å være for stort for tomtekapasiteten og det byområdet programmet skal plasseres inn i. Flertallet i komiteen vurderer at det er kapasitet for 60% (mindretallet 70%) av det stipulerte programmet (dagslysarealer) for første fase av utbyggingen, sør for Ring 1.

Spørsmålet er om denne konklusjonen reelt sett er bekymringsfull, fordi programmet er beheftet med stor usikkerhet,  og fordi behovet for nybygg trolig er mulig å redusere.  Bare ved å begrense antatt grad av samtidighet fra 100% - det vil si at alle alltid er på arbeid og at arbeidsplasser ikke brukes av flere – til 90%, reduseres arealbehovet for første fase med 10% og 10 000 m2.

Byplan og arkitektur

I samsvar med de fleste forslagene anbefaler vi at hovedtyngden av bebyggelsen legges  i området mellom Grubbegata og Møllergata og at områdene mot Akersgata fra Høyblokken i syd til Kristparken i nord legges ut som en offentlig park, ”Regjeringsparken”. 

Ingen av prosjektene viser optimale løsninger for utbygging av RKV mellom Grubbegata og Møllergata. Dette gjelder valg av bygningstypologi , organisering og oppdeling av anlegget, utforming og høyde. Derfor er det nødvendig med en grundigere og mer detaljert utredning/konkurranse som med bakgrunn i reviderte forutsetninger, fastlegger hva som forventes av ny arkitektur og byform i området.

Derimot gir prosjektene fra parallelloppdragene grunnlag for prinsipielle diskusjoner både av høyde og uttrykk. Komiteen anbefaler at man arbeider videre med høyhus i ”moderat skala”, det vil si i høyde med Høyblokken. Og i valget mellom en struktur som glir nærmest ubemerket inn i Oslos kontor- og forretningsbebyggelse, og på den andre siden bygninger som framstår som synlige og representative uttrykk for staten, sier vi i komiteen ”ja takk begge deler”. Regjeringskvartalet må framstå med en særlig betydning i bylandskapet, men man bør arbeide videre med løsninger som søker en avdempet balanse mellom romlig integrasjon i etablert bystruktur og markering av de nye regjeringsbyggene som noe spesielt og viktig: ”Et ladet og ekspressivt arkitektonisk uttrykk kan forsvares ved at dette symboliserer den øverste regjeringsmakten, men man kan også hevde at det ikke er regjeringen, men statsforvaltningen og statsbyråkratiet som i all hovedsak skal gis kontorarbeidsplasser i dette komplekset.”

Regjeringens behov og byens behov

Den fornuftige intensjonen bak programmet er å skape et rasjonelt og moderne kontorkompleks som kan samle departementene. Arkitekturen skal bidra til å effektivisere og forbedre statsforvaltningen. Hammarsborg velges som lokalisering av historiske grunner, fordi regjeringsbygninger allerede ligger der, fordi det er kort veg til Stortinget og kort veg til all nasjonal, regional og lokal offentlig kommunikasjon.

Møtet mellom dette programmet og byen er ikke uproblematisk. Byen fungerer etter sin generøse og åpne logikk, svært ulik den kontroll- og sikkerhetsrasjonaliteten som må ligge bak organiseringen av RKV. Det er krevende å skape et velfungerende RKV og samtidig gi noe tilbake til byen slik at Hammersborg, selv med karakter av å være et institusjonsområde, også blir en attraktiv del av byen.  

Det er ikke tatt endelig stilling til sikkerhetskonseptene som skal være bestemmende for RKV.  Regjeringen har heller ikke tatt stilling til om alle funksjoner som omfattes av programmet for RKV, skal ha samme krav til sikkerhet. Logikken peker mot lange avstander fra bygninger til offentlig kjørbar veg, få og kontrollerte innganger og rendyrkete departementsbygninger uten åpne offentlige funksjoner i samme hus. Den byplanløsningen som komiteen forslår, er i hovedsak uavhengig av framtidig valg av sikkerhetsløsninger. Løsningen kan tilpasses ulike mulige sikkerhetsvurderinger og tiltak, men det synes som om ytre perimetersikring rundt området vil være nødvendig. Dette innebærer ingen kontroll av fotgjengere og syklister og også i noen grad åpning for kollektivtrafikk, men fører til stenging av Akersgata, Møllergata og i noen grad sidegatene til Møllergata for offentlig biltrafikk. I praksis vil dette være et dramatisk inngrep i byen, ikke fordi privatbiltrafikk blir stoppet, men ved at det blir lagt begrensinger på varelevering til virksomheter i området, og kanskje også etablert et regime for hvilke nye virksomheter som kan leie seg inn her.  En bør ikke være bekymret verken for arkitektonisk eller funksjonell transformasjon. Kanskje bilfrie gater nettopp er en nøkkel for å gjøre dette området både attraktivt og tilgjengelig. På den annen side, er en edruelig vurdering og omtale både av positive og negative konsekvenser helt nødvendig for at diskusjonen om et framtidig RKV skal bringes framover.

Her kan du lese evalueringskomiteens innstilling i sin helhet.