Da jeg begynnte å jobbe som stipendiat ved Norsk institutt for skog og landskap, visste jeg at jeg skulle ut på en laaang tur. Tematisk var det også helt klart hva jeg skulle arbeide med.

Problemet var jo bare at ingen riktig viste hvordan det skulle fungere (hvor lang turen kom til å bli, hvem som skulle hjelpe meg med å bære tømmerstokkene, hvor jeg skulle sove, hvor mange kilometer jeg skulle kjøre, hvor mange bestand med furuskog jeg skulle besøke, hvor mange stokker… – du vet, de vanlige spørsmålene på starten av et stipendiatprosjekt).

Men, kanskje jeg skal starte med begynnelsen…

I utgangspunktet er det enighet om at det er en forskjell i permeabiliteten (hvor mye som trekker inn) i furuas yteved når man impregner veden med et impregnerings middel. Yteveden er den ytterste delen av trestokken (ikke barken), og den delen som transporterer vann oppover i stammen fra røttene til bladene. I tillegg vet vi at permeabiliteten avhenger av hvor trærne kommer fra (geografien). Mine kollegaer på Skog og landskap har tidligere vist at det er lettere å impregnere en furu fra sør enn fra lokaliteter lenger nord. Spørsmål er bare, hvorfor er det sånn? Og det er det spørsmålet jeg skal forsøke å svare i løpet mitt doktorgradsprosjekt.

Akkurat fire måneder etter at avgjørelsen om tema for doktorgraden min ble bestemt kom Georg Behr (masterstudent fra universitetet Dresden i Tyskland) til Skog og landskap, og vi ”hit the road”. Vi ble på veien fra begynnelsen av september til midten av desember.

Det som møtte oss var 12000 km med bil-med-tilhenger kjøring gjennom Norge, Sverige, Finland og Estland – på jakt etter furu.

Veni, vedi, vici – vi kom, vi så, vi fellet og forsvant…

Mange skoger og mye asfalt kom og gikk, og nesten hver eneste friluftsbutikk på veien ble besøkt. Det var morsomt å være på tur. Ved starten av den første reisen til Rognan i Nord-Norge, var både Georg og jeg veldig erfarne og rutinerte i hvordan man hogger trær. Ikke. Til sammen hadde vi fra før felt syv trær. Vi var ikke akkurat tømmerhuggere. Mine to trær hogde jeg to dager før avreise, i forbindelse med et motorsagkurs, Georg var mer erfaren, hans trær ble hogd hele to uker tidligere.

Så når det gjaldt hvordan ting fungerer og hvordan man arbeide for ikke å slite oss ut var vi jo helt grønne.

Etter to dager og 21 kjøretimer på veien, kom vi endelig fram til Rognan i Saltdal kommune i Nordland. Det var september, det var høst, det var regn og vi har funnet vårt første bestand med furutrær. Vi valgte det flotteste området vi kunne ha funnet, men det var også det vanskeligste (men det tenkte vi ikke på). Veien mellom bilen og trærne var bare 300-400 meter, men det lå opp en lang, bratt bakke med høyt gress og mye steiner, rund et hjørne, helt opp på toppen, faktisk – men pent var det…

De visste ikke hva de gjorde

Etter at vi har hadde båret motorsag, bensin og resten av alt utstyret opp bakken fortsatte vi arbeidet i området. Det var jo en ganske slitsom jobb og mye svetting. Målingene var også ganske kompliserte, eller kanskje det var måten vi gjorde det på som gjorde det komplisert? Nesten hele dagen gikk med før vi fikk felt det første treet. Det var litt skummelt, de er jo 24 meter høye og det er ganske mye, ikke sant. Hvem skulle tro at trær som vokser nord for polarsirkelen skulle kunne bli så høye, store og kraftige?

Så står vi der da, foran furua, som skal felles og snart falle nå, og vi diskuterte i det vide og det brede om trekronen, om fordeling av kvister, om vind, og om den perfekte posisjon for felleskåret. Og slike diskusjoner tar jo som kjent tid, ikke sant? Vi diskuterte ned dette treet, vi klarte å sage, og alt fungerte som det skulle, og treet fallt akkurat der vi hadde tenkt at det skulle falle på. Vi var veldig stolte.

I løpet av den første dagen klarte vi å felle tre trær. Men så kom det vi ikke riktig hadde tenkt på. Alle trærne skulle jo ned til bilen. Oops… Oi, det var tungt: Vi kranglet med stokkene. ”Husker du veien?”, ”Åh ja”. Egentlig var det jo bare å gå ned, men… Det gikk skrått ned på begge sider av veien, og det var mye steiner i bakken. Til slutt vant vi kampen mot trestokkene, og alt var på plass i bilen. Og vi hadde lært flere nye, nyttige ting om felling av furutrær:

For det første: Det er veldig viktig å velge det typiske bestandet som er nærmest veien.

 For det andre: Det er veldig viktig å velge det typiske bestandet som er nærmest veien.

For det tredje: Random betyr random. Det er ikke nødvendig å velge det aller største treet man kan finne i et område og bære det flere hundre meter. Kun når det er helt nødvendig, men nødvendigheten kom kanskje ofte?

Georg er masterstudent i treteknologi fra universitetet Dresden i Tyskland og jeg - som også kommer fra Tyskland - har heller aldri vært så langt nord i Norden noen gang. Jeg likte det – jeg likte det veldig godt. Det var morsomt at det vokste så mange sopp i skogen at vi bare kunne stopper bilen ved siden av veien og tar soppen med oss. Det lite trafikk. Vi var nesten alene på veien.

Neste bestand som skulle hentes ut lå sør for Trondheim. Stedet var nær Berkåk og trærne stod virkelig rett ved siden av veien. Jippi, ikke nødvendig å bære trær over lange avstander, Jippi! Vi var også blitt betydelig raskere nå. Vi brukte bare én dag på ni trær! Det inkluderte også alle målingene. I september er jo dagene lengere og det er lyst ganske lenge, det var bra. Blåbær og tyttebær smakte bare helt fantastisk – direkte fra plante og til munn.

Den første turen varte i ni dager, fra lørdag til søndag, og vi kjørte 2 700 km frå Ås til Rognan og tilbake. Og i tilhengeren hadde vi 27 trestokker som venter å bli tørket og videre preparert gjennom vinteren…

Vi var slitne, men vi var også veldig stolte over at vi klarte å gjennomføre alt arbeidet uten noen form for uhell. Og nå visste vi at vi kunne felle trær i den retningen som vi ville, og det er jo gøy!

Fortsettelse følger…