En av de fordeler som unektelig følger med jobben som forsker, er muligheten til å reise til nye land og få oppleve nye kulturer og nye forskere. Jeg har således i løpet av de siste 14 månedene vært i Kina, Australia og India for første gang.

Rett etter nyttår gikk turen til India, med første topp i Kolkata. Jeg var invitert til å gi Mahendra Lal Sircar memorial lecture ved Indian Association for the Cultivation of Science (IACS), og i tillegg et foredrag ved en konferanse arrangert av University of Calcutta rettet mot funksjonelle materialer.

IACS ble opprettet i 1876 av nettopp Mahendra Lal Sincar. Sircar var utdannet lege, med et meget vidt spekter av faglige og politiske interesser. Han var meget overbevist om betydningen av vitenskap for utviklingen av India som samfunn, men også for enkeltmennesket. Han var derimot ingen rik mann, men han hadde en slik tro på betydningen av dette at han brukte betydelig innsats på å få etablert en rent indisk vitenskaplig forening, og for å samle inn de nødvendige midler fra myndigheter og velvillige donorer for å etabler IACS. Han ble da også den første leder av IACS, som i dag er en av Indias mest prestisjetunge institusjoner.

IACS er forøvrig også det stedet hvor den indiske nobelprisvinneren C.V. Raman gjorde sitt banebrytende arbeid som idag er kjent nettoppp som Raman-effekten. Raman effekten er et resultat av inelastiske spredning av innkommende fotoner (dvs. at fotonets energi ikke blir bevart) når de vekselvirker med molekyler. Energidifferensen skyldes eksitasjoner/deeksitasjoner f.eks. i vibrasjonene i molekylene (dvs. den relative forflytning av kjernene i et molekyl) og som dermed gir et slags fingeravtrykk unikt for hvert enkelt molekyl (disse eksitasjonene kan også oppstå fra rotasjonsnivåene i et molekyl). Raman spektroskopi er idag en meget viktig metode for å bestemme struktur og egenskaper av molekyler. 

En veldig positiv følelse jeg fikk i India, var at landets ledelse klart har sett betydningen av vitenskap for landets videre utvikling. Dette gjelder dels gjennom at det nå ser ut til å være en oppfatning blant de indiske forskerne jeg snakket med om at det nå er rimelige med midler tilgjengelig til å kunne gjøre den forskningen man ønsker å gjøre. Videre er det laget insentivordninger for yngre forskere, både gjennom mulighet for ekstra forskningbevilgninger og gjennom økt lønn, som gjør det attraktivt for indiere som har tatt en postdoc i utlandet å komme tilbake til India.

Jeg var også meget imponert over kvaliteten av foredragene og de resultatene som ble presentert på møtet om funksjonelle materialer. Alle foredragsholderne kunne presentere imponerende resultater, med en lang rekke artikler i de senere år fra prestisjetunge, internasjonale tidsskrift.

Jeg syntes også det var flott å se i Kolkata en av de største vitensentre/eksploratorium jeg noen gang har sett (i hvert fall i areal). Med et fokus på å engasjere ungdommer til å studere, og siden skolegang er så godt som gratis i India, så har India at stort potensiale for videre vekst i fremtiden.

Samtidig er det ikke til å komme bort fra at India sikkert i sin alminnelighet, og kanskje Kolkata i særdeleshet, har store utfordringer. Trafikken i Kolkata får rushtraffikken i Roma til å se ut som en søndagstur i Tromsø (og for de som ikke har kjørt bil i Tromsø en søndag morgen, man er veldig ensom). Fattigdommen er betydelig, og å heve minimumslevestandarden for store deler av befolkningen er en enorm utfordring. Det er vanskelig å si hva som må komme først, et fokus forskning og innovasjon, eller en generell heving av levestandarden for flertallet av befolkningen, men jeg tror India er meget godt på vei i riktig retning.