På mitt institutts tradisjonelle julelunsj (som sant nok starter ved lunsjtider, men slutter langt etter middagstid) fikk jeg den beskjeden som sett fra et forskerperspektiv er en av de største julegavene man kan få: Søknaden til forskningsrådet om støtte til mitt nysjerrighetsdrevne forskningsprosjekt var blitt innvilget!

På den frie konkurransearenaen i forskningsrådet kan man søke om støtte til nær sagt hvilket som helst forskningsprosjekt. Det eneste kriteriet er at det skal være god forskning (ifølge dine internasjonale kollegaer).

Innenfor det naturvitenskapelige området (som dekker fysikk, kjemi, geofag, matematikk og statistikk) var det nasjonalt elleve såkalte forskerprosjekter som ble innvilget (i tillegg til tre personlige postdoktorstipend). Totalt var det blitt innsendt 95 forskerprosjektsøknader, og 84 forskere fikk dermed ikke den julegaven de hadde håpet på.

Var disse 84 prosjektsøknadene av dårlig kvalitet? Nei, det tror jeg ikke. Tvert imot vil jeg tro at et relativt stort antall av disse søknadene skisserte meget god forskning. At det for eksempel ikke er mulig å finansiere det beste forskerprosjektet fra hvert av de kjemiske instituttene i Norge, gir etter min mening en klar indikasjon på at det ikke er nok midler i den frie prosjektstøtten til å finansiere all den gode forskningen som Norge burde gjøre. Forskningsrådet skriver da også på sine sider at mange gode prosjekter ikke fikk finansiering pga. lite tilgjengelige midler.

Konkurranse er sunt, også innen vitenkapen, og Norges Forskningsråds bør, innenfor den frie konkurransearenaen, finansiere kun den beste nysjerrighetsdrevne forskningen. Men det blir over tid et problem hvis for mye god forskning ikke gis nødvendig finansiering.

Det er et tankekors at det nesten er like stor konkurranse om frie prosjektmidler innen naturvitenskap (11 av 95 forskerprosjekter) som det er om å bli et senter for fremragende forskning (i siste runde bevilget man midler til 8 sentre, av total 96 søkere), selv om det selvfølgelig ligger en liten intern kvalitetsvurdering før man bestemmer seg for å søke om et senter for fremragende forskning.

Hvis for mange gode forskningsprosjekter gang etter gang ikke blir finansiert, risikerer man over tid at det sprer seg en tretthet i sektoren, hvor de virkelig gode forskningsprosjektene ikke blir igangsatt, fordi forskerne tror det ikke nytter å få den finansieringen som er nødvendig. Dette vil også kunne gjelde forskerprosjekter som vil kunne gi grobunn for senere satsinger mot innovasjon.

Fri, nysjerrighetsdrevet forskning er vanskelig å selge til bevilgende myndigheter. Det er enklere å selge et behov for forståelse klimaendringer, CO2 fangst, funksjonell genomforskning, og liknende saker vi stadig leser om i media. Men vi trenger den nysjerrighetsdrevne forskningen for å se disse mulighetene og utfordringene, og for å utvikle de metoder som vil kunne sette oss i stand til å løse disse problemene.

Vår forståelse av de historiske klimavariasjonene er f.eks. basert på den grunnleggende forståelse av hvordan slik informasjon kan hentes ut fra borekjerner i isbreer på Grønland eller gjennom studier av sedimenter på havbunnen uten for Norge og Svalbard.

Et annet eksempel er hvordan forståelsen av strukturen til atomer og molekyler, som førte til utviklingen av kvantemekanikken, har vært sentralt for utviklingen av moderne kjemi, med de anvendelser som nå finnes innen legemiddelindustri, halvlederteknologi, lasere og magnetisk resonans (som brukes for eksempel i MRI), for å nevne kun noen få eksempler.

Vi trenger å regelmessig påminne oss selv, og ikke minst politkerne, om betydningen av grunnforskning. Forhåpentligvis vil dette over tid føre til større bevilgninger til den frie prosjektstøtten, slik at det fulle potensial for forskning av høy kvalitet i Norge kan utnyttes.

Jeg vil sette stor pris på innspill på eksempler på hvorledes grunnforskning, innen alle fagområder, har bidratt til teknologiutvikling og samfunnsforståelse, og dermed vært sentralt for utviklingen av det norske samfunn.

Så skal jeg bruke disse eksemplene for hva de er verdt for å øke forståelsen for fri grunnforskning hver gang jeg får sjansen.