En av oppgavene til Norges Forskningsråd er å gjennomføre evalueringer av ulike fagområder innen norsk forskning. Hensikten er dels å få en vurdering av kvaliteten på den forskningen som gjøres innen faget, målt etter en internasjonal målestokk, og dels å få innspill på hvordan faget bør utvikle seg i fremtiden for enten å forbli internasjonalt konkurransedyktig eller for å kunne heve seg på den internasjonale forskningsfronten.

I løpet av 2008 har mitt eget fagområde, kjemi, blitt evaluert av et internasjonalt ekspertpanel, og rapporten bli nylig publisert på Forskningsrådets hjemmesider. Kjemi var det første fagområdet som ble evaluert av et internasjonalt ekspertpanel i 1997, en evaluering som ikke ga noen spesielt positiv vurdering av norsk kjemi som helhet, og for min egen del var jeg derfor meget spent på om det var skjedd en positiv utvikling av faget i løpet av denne tiårsperioden.

Dessverre var hovedkonklusjonen av rapporten at mange av de strukturelle utfordringer som kjemi hadde i 1997 fortsatt gjør seg gjeldende nå, ti år senere.

Før jeg kort oppsummerer utfordringene, la meg starte med å presisere det som utvilsomt er en meget positiv utvikling for kjemifaget i løpet av disse ti årene: Til tross for en tildels betydelig nedbygging av faget i form av antall faste vitenskaplige stillinger i løpet av de siste ti år (ved UiO er det nå 37 faste vitenskapelige stillinger mot 51 i 1993, og i Bergen 18 stillinger mot 25 stillinger i 1997), så har den totale vitenskapelige produksjon økt. Mange miljøerer er da også i det internasjonale toppskikt, med uorganisk og materialkjemi som kanskje det fagområde med den største internasjonale synligheten.

Kjemievalueringsrapporten peker på at kjemifaget i Norge sliter med flere strukturproblemer snarere enn at faget i Norge er faglig svakt i en internasjonal målestokk. Utfordringene er flere:

1. Det er lite incitament for kjemistudenter til å gjennomføre en doktorgrad. Studentene ser få muligheter for en vitenskapelig karriere, og industrien belønner i liten grad (verken med lønn eller ansvar) de som tar et doktorgradsstudium.
2. Fordi kjemifaget i praksis har blitt nedbygget, uten at undervisningsbehovet er nevneverdig mindre, så er forskningen under press, og kjemimiljøene har i liten grad kunnet fange opp nye utviklingstrekk innen faget.
3. Mangelen på frie midler, og dermed muligheten til å gi startpakker til nyansatte slik at de kan etablere sin egen forskningsaktivitet, hindrer etablering av ny aktivitet ved de ulike universitetene, slik at man konsoliderer eksisterende aktivitet og i større grad enn andre land rekrutterer egne studenter til faste vitenskapelige stillinger (liten mobilitet).
4. Mangelen på frie grunnforskningsmidler gjør at mange miljøer er veldig utsatt i forhold til hvilken aktivitet de kan igangsette. Dette gjelder spesielt kanhende organisk kjemi.
5. Mange av de mest suksessrike miljøene i forhold til PhD-utdanning og ekstern finansiering henter i stor grad midler fra industrien. De leverer anvendt forskning av høy klasse, men disse arbeidene er i mange tilfeller for spesialiserte til at de kan publiseres i velrennomerte internasjonale fagtidsskrift, og gjør miljøene lite synlige internasjonalt.

Som nevnt innledningsvis var jeg litt skuffet over å se at strukturutfordringene for kjemi er de samme som for 10 år siden, selv om mange av disse utfordringene ikke er unike for kjemi. Samtidig mener jeg at fagområdet har gjort mye riktig i løpet av disse 10 årene, og at kvaliteten på den forskningen som nå drives er gjennomgående høy, og tildels på topp internasjonalt nivå. Dette er i seg selv bemerkelsesverdig bra sett i lys av den nedbyggingen som har skjedd av faget i form av faste vitenskapelige stillinger. At kjemi har kommet faglig kvalitetsmessig styrket ut av en 10-årig nedbygging av faget veier i en viss grad opp for at vi ikke har kunnet følge med på en del av de nye utviklingene som har skjedd internasjonalt, kanskje spesielt innen nanoteknologi. Jeg skal her legge til at byggingen av Nanolab ved NTNU og MiNaLab ved SINTEF/UiO er viktige skritt mot å bygge opp en sterk forskningsaktivitet innen nanovitenskap også i Norge).

De enkelte universiteter, samt den politiske ledelsen, må nå vurdere kjemifagets (og i et videre perspektiv, realfagenes) fremtidige utvikling. Skal man, gjennom å fortsette den systematiske nedbygging av fagfeltet som har skjedd de siste ti årene, fortsette å sette faget under press? Eller er dette rett tidspunkt for å gi faget kjemi (og realfagene i sin alminnelighet) et økonomisk handlingsrom til å bygge opp aktivitet innen de nye forskningsfeltene som har dukket opp innen faget internasjonalt, og kanskje da spesielt innen nanoteknologi, som anbefalt av evalueringkomiteen?