På mandag fikk jeg sendt inn den sjette vurderingen av en vitenskaplig artikkel i løpet av litt over en uke (i rettferdighetens navn skal det her medgis at to av rapportene var artikler som var sendt til meg for å vurderes på nytt etter å ha blitt omarbeidet av forfatterne, og at det har samlet seg opp litt for mange slike artikler i den senere tid fordi jeg har prioritert andre oppgaver). Til tross for denne innsatsen ligger det fortsatt fire artikler i vesken min som jeg er bedt om å vurdere (hvorav en er en fornyet vurdering), og sannelig dukket det ikke opp en ny artikkel på tirsdag rett før jeg satte meg på flyet til Oslo.

Fagfellevurdering av artikler er et meget viktig element for å sikre kvaliteten av internasjonal forskning, samt å sikre at resultater som publiseres er korrekte og følger vitenskapelige etterrettlige metoder, som f.eks. at informasjonen som gis i artiklene er tilstrekkelig til at en ekspert innen samme fagfelt skal kunne gjenta forsøkene og kunne få de samme resultater (i motsetning til f.eks. alternativ medisin og healing så forventer man innen forskningen at enhver som er trenet i aktuelle metoder skal kunne gjøre de samme forsøk som enhver annen som jobber innen fagfeltet, mao. at det ikke kreves spesielle evner for å oppnå et bestemt resultat). Av og til svikter disse mekanismene, med ganske nylige eksempler både innen fysikk, kjemi, og et hjemlig eksempel fra medisin.

Samtidig er det ingen tvil om at fagfellevurdering også er en tidkrevende oppgave i en ofte hardt presset hverdag. Jeg er nok neppe blant de som bruker lengst tid på en vurdering av artikler, og jeg vil nok anslå at jeg bruker 4-5 timer på en normal artikkel innen mitt eget fagfelt, litt avhengig av hvor nært opp til min egen spesialisering artikkelen er (jo nærmere den er, jo mindre tid bruker jeg på å undersøke hvilken litteratur som allerede finnes på området). De senere årene har jeg mottatt i snitt en artikkel i uken til vurdering, og jeg bruker dermed i snitt 10% av min offisielle arbeidstid på fagfellevurdering av artikler.

Man kan kanskje hevde at jeg burde være flinkere til å takke nei til å gjøre disse vurderingene. Men ifølge et nylig leserbrev fra en redaktør av et tidsskrift til bladet Science, så kan jeg egentlig ikke det hvis jeg skal gjøre mitt bidrag til fagfellevurderingen. Under antagelsen at hver artikkel skal ha to fagfellevurderinger (og noen tidsskrift opererer med tre fagfellevurderinger) og under antagelsen om at omlag 50% av artikler blir refusert, så må man vurdere 4 ganger så mange artikler som man publiserer for å gjøre ens egen andel av fagfellevurderingene (i hvert fall hvis man er den eneste seniorforfatter på alle artiklene). Med rundt 10-12 artikler publisert i året for min egen del, i stor grad publisert med PhD studenter og postdocs, så ser det ut til at å vurdere en artikkel i uken er det jeg må innfinne meg med.

Jeg deltok før jul på et seminar rettet mot open-access publisering av vitenskapelige resultater, hvor en av problemstillingene var hvordan man kan få norske forskere til i større grad å publisere sine resultater i tidsskrifter som kan leses av alle, uavhengig av leserens evne til å betale dyre abonnementer til kommersielle forlag. Et viktig element i et slikt arbeid vil alltid være å etablere et godt utvalg av fagfeller til å vurdere innsendte arbeider i slike tidskrift, slik at man som leser har et inntrykk av at kvaliteten på arbeidene i tidsskriftet er høy.

Fagfellevurderinger er i dag stor grad en dugnadinnsats (jeg kunne alltids si at min arbeidsgiver betaler for dette arbeidet gjennom min lønn, men i praksis skjer fagfellevurderingene i stor grad på kvelder og i helger utenom normal arbeidstid). Det ble foreslått fra Bård Smedsrød etter mitt foredrag at man kunne stimulere til heving av kvaliteten på nye, open-access tidsskrift ved at universitetene motiverte (f.eks. økonomisk) sine dyktige forskere til å prioritere fagfellevurdering av artikler i open-access tidsskrift, og heller prioritere ned vurdering av artikler sendt inn til tidsskrift med dyre abonnementspriser. På denne måten kunne man bidra til en heving av kvaliteten på open-source tidsskrift.

Jeg tror på mange måter dette kunne være et viktig virkemiddel for å dreie fokus mot open-access publisering og heve kvaliteten på slike tidsskrift. Jeg er allikevel ikke sikker på at det er slike virkemidler universitetene burde prioritere knappe forskningsressurser på. Videre må nok et slikt forslag få bred internasjonal støtte skal det på lenger sikt kunne føre til en heving av kvaliteten på open-access tidsskrift, siden Norge alene nok neppe kan bidra til en kvalitetsheving på fagfellevurderingen av artikler innsendt til open-access tidsskrift.

Inntil det evt. kommer på plass slike metoder for å motivere meg til å prioritere open-access tidskrift, så vil jeg nok i fremtiden fortsette å vurdere innsendte artikler som jeg mottar, uten diskriminering mot verken forlag eller publiseringsform. Og for å være ærlig, så er det i en hel del tilfeller meget interessant og lærerikt å lese mange av disse nye vitenskapelige arbeidene, selv om det er et tidkrevende arbeid.