Nå lakker og lir det mot slutten av klimatoppmøtet i Paris, og jeg har tenkt litt på hva jeg ville sagt hvis jeg fikk ordet.

Jeg ville tatt ordet som klimaforsker, som representant for naturvitenskapene, som en av mange svært frustrerte forskerkolleger. Jeg ville snakket om den håpløse oppgaven vi blir gitt: å skrive rapport etter rapport for FN i form av "Assessment Reports" fra the Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC), rapporter som leveres til dette forum, the Conference of the Parties (COP) for å gi dere kunnskapsgrunnlaget, slik at dere kan fatte beslutninger.

Vi er frustrert, fordi kunnskapen er mer enn god nok for å fatte en beslutning. Og samtidig er vi frustrert fordi dere aldri kommer til å akseptere kunnskapen som god nok. Av hele mitt hjerte har jeg lyst til å skrike "Forskere foren dere! Ingen flere rapporter uten handling!"

Jeg ville overtalt min gode venn havet til å støtte appellen. Havet, som uten å klage tar imot de tøffeste slagene: oppvarming, forsuring og oksygenreduksjon - en trippel cocktail som ødelegger hele det marine økosystemet.

Det er ikke havets stil å heve stemmen, men jeg ville overtalt ham. Og jeg ville prøvd å overtale alle de milliardene som er avhengige havet til å si, høyt og tydelig: "Bare gjør det! Ta en beslutning. Vi trenger handling nå!"

Klimaendringene kommer til å endre kloden helt fundamentalt.

"Forskere foren dere! Ingen flere rapporter uten handling!"