Søndag var en veldig god forskningsdag her ute i Stillehavet: tiden var inne, dvs forholdene var gode, for vårt andre dype CTD kast.

Den oppmerksomme leser vil huske at dette med å sende et instrument hundrevis av meter nedover i havdypet ikke er en triviell operasjon. Første gang kom vi til 1000 meter, og vi var utrolig glade for at tauet og solstrømmen til vinsjen holdt, slik at vi fikk instrumentet tilbake til overflaten, og vi var også veldig fornøyd med at tiden det tok å senke og heve var innenfor grensene av hva CTDen er konstruert for.

I teorien skulle alt funke, men man vet jo aldri hvordan det blir før man prøver.

Men et profil ned til 1000 meter var liksom ikke helt fullkomment, for det er mye som skjer under tusen meter også. Oppvarmingen i dyphavet i Stillehavet visste vi at vi ikke kunne nå - den foregår under tre-fire tusen meter. Men hva med oksygen-reduksjons-sonen, den ligger på ca 1500 meter? Det tenkte vi måtte være mulig.

Og dermed ble det en stor seier, og mye glede, da andre CTD kast var vellykket og gikk helt til 2000 meter!

Nå vet vi det er mulig. Og dermed kan vi med mye større selvtillit planlegge dype kast på returseilasen, den som starter fra Påskeøya ca. 1. januar og ender i Chile to måneder senere.

Hilsen Cecilie, nå bare 200 nautiske mil fra Påskeøya.