Skrevet av Barbara Zimmermann, førsteamanuensis og ulveforsker, Høgskolen i Innlandet

Den andre boken vi presenterer i bloggen «Krimademia» er "Menn som hater ulver" av Lars Lenth (Kagge Forlag AS) – en roman som ikke utspilles i, men som har medaktører fra akademia.

Settingen er den pågående ulvedebatten eller kanskje heller ulvekrigen? Menn og kvinner som hater ulver har erklært krig mot ulven, uten at denne er seg bevisst over budskapet og dens konsekvenser. De har også erklært krig mot folk som elsker ulven, noe som absolutt blir oppfattet og respondert på med like kraftig motskyts andre veien.

For oss bosatt i Østerdalen har tirader i avisenes leserspalter og diverse Facebook-grupper blitt som en dagligdags krigsreportasje med dårlig og repetitiv underholdningsfaktor. Det eneste krydderet i den daglige ulvesuppen er noen underfundige konspirasjonsteorier som kommer til dagslyset i ny og ne. Derfor er det ekstra gøyalt når en forfatter tar tak i Østerdalens heteste samtaleemne og gjør det om til god underholdning av høy litterær kvalitet.

En ung kvinne med asiatisk utseende blir revet i hjel av en ulveflokk rett utenfor Elverum, foran øynene til hennes lille sønn på fem år. Eller var det flere øyne som vitnet ulvenes forferdelige drap? Angst og usikkerhet råder i befolkningen, noe som utnyttes av de lokale politikerne til å sikre deres posisjon. Og motstandssiden i ulvekonflikten har fått det endelige beviset for ulvens farlighet. Nå er det klart at ulvens framtid i Norge er en saga blott, en gang for alle. Ulveforkjemperne har tapt, og det nytter heller ikke at de har den drepte kvinnens ektemann på sin side.

I skogene utenfor Elverum lusker ikke bare en menneskespisende ulveflokk. I deres revir lever også en ensom ulv som har tatt opp kampen for sine artsfrender. Ideologien for sine handlinger henter «ulven», med navn Rino Gulliksen, fra Peter Singers moralfilosofi. Hans forståelse av etikk passer ikke med samfunnets normer, noe advokat Leo Vangen er seg smertefullt klar over fra tidligere forbindelser med Rino.

Vi leser boka i all hovedsak gjennom Leos øyne, en konfliktsky, tilbaketrukket mann med slitt selvtillit, som prøver å stanse kjeden av flere uhell før det er for sent.

Akademia blir trukket inn i boka gjennom ulveforskningsmiljøet ved Høgskolen i Innlandet. Lederhannen i forskningsgruppa er en gammel og litt forvirret hippie som ikke bare kjemper forskningens sak, mens også ulvens. Med på laget har han sine to unge forskningsassistenter. De har sitt daglige virke ved høgskoleavdelingen på Evenstad.

Kombinasjonen av fakta og oppspinn om ulveforskningsmiljøet har for meg som selv jobber på Evenstad og i det skandinaviske ulveforskningsprosjektet Skandulv, gått fra sjokk til frydefull lesing. Karikaturene av alle personene, uavhengig av om det er politimesteren, Elverums ord- og varaordfører, Nationens journalist eller Evenstads ulveforsker, er såpass overdrevet at man ikke kan annet enn å le høyt.

Lars Lenth har levert en glimrende roman spekket av humor, men også av overraskende mye fakta om ulv og dens forvaltning. Gjennom boka bekjenner han side i ulvekonflikten, men deler ut til alle kanter så det svir.

Ta gjerne en titt i narrens speil, spesielt hvis du selv har tatt plass i ulvekrigens skyttergraver. Eller hvis du ser på deg selv som en uavhengig forsker som ligger midt i skuddlinjene i en av de mange samfunnsdebattene. Å se et forvrengt bilde av seg selv er til ettertanke og bevisstgjøring om at det finnes en verden ut i der som sliter med mye større problemstillinger enn den lille boblen din.