Å vinne priser i permisjonstida

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Fødselspermisjon er en fin og fantastisk mulighet til å være sammen med barnet sitt, være i ammetåka, regruppere og omorganisere familien nå som det kommer masse nye oppgaver inn. Bli mer miljøvennlig - som f. eks å kjøpe symaskin for å gjøre små tilpasningsoppgaver, kjøpe fryser for å lage store middager og ta opp rester, lære om babymassasje og babystyrt mattilvenning, bli kjent med husmødrene i nærområdet for å plukke opp noen triks - og ikke minst finne ut at den egentlige jobben virker så fjern, så fjern.

For det å skrive doktorgrad er en helt vanlig jobb. Jeg prøver endatil å gjøre den 8-16, og nå når jeg nyter verdens beste permisjonsløsninger for både mor, far og barn, har jeg tatt helt pause fra den. Jeg skriver et blogginnlegg innimellom, jeg snakker med informantene mine en gang innimellom. Da oppdager jeg hver gang at det skjer masse som jeg ikke orker å forholde meg til. Har ikke åpnet en faglig artikkel siden november, heller ikke dem jeg prøver å skrive selv.

Da er det litt snodig, skjønner du sikkert, når denne mailen dukker opp i begynnelsen av april:

Faksimile av mail (Foto: Kristianne Ervik)

 

Min første tanke var at dette var spam, før jeg fikk sjekket at avsender er et ganske betydelig navn innen strategi-faget. Min andre tanke er at jeg har fått en type Ig Nobel-pris slik det var de første årene. Det var en pris for å latterliggjøre hvilke merkelige ting som kunne få status som forskning. I dag er prisen mer en pris for morsom, men litt eksentrisk forskning. Sånn som filosofen John Perry som vant for sitt arbeid om strukturert prokrastinering, eller hvordan man lurer seg selv til å få gjort ting ved å alltid ha viktige ting på agendaen, og enda mer viktige ting øverst som man kan utsette. Boka hans kommer forresten på norsk snart - under navnet Kunsten å prokrastinere. 

Og når jeg tenkte over det, fant jeg ut at jeg slett ikke har noe imot å vinne en Ig Nobel-pris. Å vinne for uvanlig forskning er ikke det verste, og det som skiller seg ut fra massene har vel mye større sjanse for påvirkning enn det man skriver for skuffa. Som f. eks en doktorgrad. Vitsen sier at den leses av fire. Veileder og komiteen på tre.

Da er det fryktelig stas at et akademisk paper jeg har skrevet har blitt lest av flere enn fire allerede. La meg ta deg gjennom hvor stort det er. EGOS er en konferanse med ca. 1800 bidrag som presenteres. En akademisk konferanse er som et nettverk - EGOS står for European Group for Organizational Studies -  der man snakker sammen i flere tidshorisonter samtidig. Man drar for å presentere paper, og få tilbakemeldinger på det slik at man kan gjøre det bedre i neste runde - som gjerne vil si en massiv omskriving som kan ta måneder. I tillegg får man lese om og høre om det andre er interessert i - akkurat nå gjennom hva de sier, og i det siste etter hva de skriver.

Det som er publisert i tidsskrifter er gjerne noen år gammelt tankegods, sedimentene av det som snakkes om. Det presenteres og skiller seg ut noe som solid materiale i en masse av flyktighet, og det bearbeides til å passe enda bedre til det akademiske formatet. 

EGOS har fram til i fjor hatt to priser. En for beste artikkel, og en for beste artikkel skrevet av en student, altså PhD. For konferansen i fjor startet de med en tredje pris for That's interesting! - statutter som beskrevet i mailen over, og det er altså den jeg har vunnet!

Kort beskrevet handler artikkelen min om at jeg syns det er for sterkt fokus på behovet for krise for å få til endring. Det kan overskygge mangfoldige og kontinuerlige aspekter ved endring. I artikkelen introduserer jeg praksisen til noen av mine informanter. De driver med det jeg kaller selvlært dysleksi. Det er en bevisst feillesning som skaper nye ord og uttrykk. De nye uttrykkene blir utforsket gjennom historier og fysiske installasjoner, sånn som en worstshop, eller for ikke å glemme “den nasjonale sytebanen”. Språket blir en uuttømmelig kilde for inspirasjon - jeg vil kalle det nyskaping basert på glede og mangfold. 

Arne Bygdås, en kollega av meg, var på konferansen dette året og tok imot prisen. Jeg fikk en hel del kjærkomne gratulasjoner i etterkant av den. Men det virker ennå litt uvirkelig her jeg går rundt og prøver å finne ut om økologisk hirsemel eller hirseflak er det beste å lage spedbarnsgrøt av.

Og takk og lov for blogg (http://avvik.blogspot.com) og Facebook som gjør at jeg kan si fra om ting jeg mener litt raskere enn den akademiske artikkelsirupen krever. Da er det bare å satse på at jeg en gang vinner Ig Nobel-prisen også. For noen mål må man jo sette seg. Neste mål er vel at jeg skal skrive noe enda mer lettbent om artikkelen min, foreløpig har jeg bare lagt ut noe av den på bloggen min. 

Powered by Labrador CMS