Nå når det er tid for humanistisk selvskryt på forskning.no kjenner jeg at jeg trekkes i flere retninger. Å måle «impact» på humaniora og samfunnsfag er kvalitativt forskjellig fra naturfag. Det er en spennende øvelse å prøve for å se hva som skjer, samtidig med at man må være obs på at kvalitative bragder målt kvantitativt kan gi en målforskyvning som gjør at tellekanten blir viktigere enn innholdet. Med en god bevissthet rundt svakhetene ved å telle, bør man kunne unngå at bare det som telles teller.

Flere har kommentert at humanister er synlige i mediebildet uten at de flagger sin humanist-status. Joda – det er viktig å synliggjøre humanistiske bragder, men samtidig er det viktig å få synliggjort hvilke stillinger og roller humanister har i samfunnet. Og enda mer viktig: de stillingene humanister kan ta, i gode kombinasjoner med øvrig kompetanse humanistene har. Min medstipendiat Kirsti Jensen og jeg er begge samfunnsvitere med stort fokus på samfunnsnytte. Vi har gjennom to kronikker i Adresseavisen satt søkelyset på at vi bør tenke annerledes om kombinasjonskarrierer med grunnlag i akademia dersom vi skal få samfunnsmessig utbytte at den store veksten av kandidater med doktorgrad – særlig innen samfunnsfag og humanistiske fag. Det krever at vi ser annerledes på endring, på innovasjon og på samspillet mellom universitet og samfunn. (Linker: Dr. Innovasjon og Doktorer uten grenser .)

På et møte om praktisk prosjektorientert master og humanister i praksis (spennende initiativer på NTNU) kom en klok refleksjon: Det burde gjøres tydelig for studentene i humanistiske fag at man ikke er utdannet til noe som helst. Det er ikke profesjonsutdanninger, og dermed blir man ikke produsent i tv, skuespiller eller rikssynser bare av å ha en mastergrad. Utdanningen blir for de fleste en sidekompetanse til en jobb som kan gjøres uten det fagspesifikke man har lært seg, men man kvalifiserer seg gjennom den praksisen og de ferdighetene man har lært som student: analyseferdigheter, kunne behandle store datamengder, kunne skrive. Dette er ikke å forakte, det nye kvalifikasjonsrammeverket setter fokus på at kandidater kvalifiserer seg i kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse (Se her) Likevel bør det være mer fokus på at sidekompetansen kan være nettopp det som gir et konkurransefortrinn når man utfører kjernekompetansen sin godt – men det krever en aktiv oversettelse fra kvalifisert hold.

Humanister bør bli bedre bevisst potensialet i egen kompetanse. Arkeologer, for eksempel, har et sterkt fokus på formidling, men kan være skeptiske til grep fra opplevelsesnæring som gjør at formidlingen sitter bedre, eller når flere. Skepsisen her må være knyttet til at det faglige på en eller annen måte skulle fordampe fordi man setter seg fore å tjene penger på kompetansen, og at derigjennom korrumperes. Her er det lett å se at samarbeid og utforskning vil kunne sikre bredere oppslutning. Ideen om at faget må holdes rent for å unngå prostitusjon er en luksus man bare kan unne seg dersom man sitter trygt i en stilling på universitetet.

La meg ta et eksempel. Min medstipendiat på satsing for opplevelsesnæringene, Ingeborg Collin Høgseth, er arkeolog, og også en sprudlende, levende formidler med evne til å inspirere gråstein. Hun har tatt permisjon fra doktorgraden for å starte et turisttilbud: en gjestegård, der hennes og mannens arkeologkompetanse utgjør et verdifullt tillegg til forretningen.

Hun driver ikke bare gjestegård, hun kan lære bort det hun kan til folk der de er mest mottakelige for ny kunnskap, nemlig på ferie. Av og til kan hun bli sjokkert over hvordan andre leverandører i opplevelsesmarkedet ikke tar hensyn til historiske realiteter, og med største selvfølgelighet skriver monstre, prinsesser og andre fantasifostre inn i historien. Folks opplevelser er autentiske på en annen måte enn arkeologens oppfatning av autentisitet – ofte blir det ekte fordi de har opplevd det sammen, ikke fordi det historiske innholdet er korrekt.

Det er mulig det er vanskelig å se forskjell på arkeologens bidrag og eventyrmakerens, men det blir ikke bedre av at fagpersoner holder seg unna markedet. Etter hvert kan vi kanskje få en større anerkjennelse av at akademikere kan bringe kvalitet inn i det de driver med. Sidekompetansen fra akademia ikke bare er et nyttig tillegg, men også kan være en garantist på kvalitet.

De nye, praktisk orienterte akademikerne (prakademikere?) vil ha behov for faglig oppdatering og forankring som bare universitetsmiljøene kan gi, slik at de kan utøve faget sitt i et mylder av nye jobber – OG – bli gode til å se sammenhengen mellom universitetsutdannelsen og utførelsen av jobben.