Min PhD er innen feltet opplevelsesøkonomi, og den økonomien blir bare viktigere og viktigere. Nå i morges fant jeg noen fine ord på en bygning mens jeg var på vei til å bruke nær 50 kroner på en kopp kaffe. Det siste er et sikkert tegn på at noen mener at det å se på tillagingen av den kaffen er en opplevelse i seg selv, i tillegg til at jeg drikker den i omgivelser hvor noen har tent på 30 lys bare for at jeg skal kunne sitte her og finne roen med pc-en. Snart får jeg selskap av en kollega som skriver om matopplevelser. Han er jo en opplevelse i seg selv, men innbakt i prisen for våre kaffekopper er også det at vi har en hyggelig atmosfære å snakke i. Dessuten kan vi føle oss som sånne folk som strengt tatt kan flytte deler av arbeidsdagen på kafé og produsere bedre av det.

Jeg veldig opptatt av hvordan legger vi opp arbeidsdag og arbeidsplass når mange av oss har en mangel på rutinearbeid i arbeidet. Det er ofte så mye som skal tenkes på, for eksempel tung, tung saksbehandling, eller for den del: akademisk skriving, at det ikke er rom for å hente seg inn i arbeidstida uten at man føler dårlig samvittighet. I går intervjuet jeg en dame som i hadde vært landbrukssjef i en fjellkommune, og da måtte hun av og til dra på befaring langt vekk fra folk. Hun fortalte at hun følte at det var så deilig å ha noe slikt som del av jobben sin at hun av og til lurte om hun burde skrive avspasering på den tida hun tok seg fram til stedet.

Det ligger kanskje i ryggmargen på oss fordi tanken på at arbeid er en kompensasjon for noe vi ikke ville ha gjort uten lønn står så sterkt. Det er et vedheng fra industri-tida, der Frederick Winslow Taylor med sine tidsstudier planla ufattelig kjedelige arbeidsoppgaver, perfeksjonert av Ford med sitt samlebånd som fortvilet uttalte at han var kun interessert i folk sine hender som arbeidskraft, og der kom folk med sine hoder med drømmer og håp for framtida. Så har jobbene blitt mer og mer kunnskapsintensive og det har blitt lettere å legge håp og drømmer inn i arbeidet, men uten at kravene til produktivitet har blitt tilpasset fra lineær produksjon til rykkvis skapende aktivitet.

Med arbeid der vi trenger å være skapende, eller i det minste tolkende, krever det at vi legger sjela vår i arbeidet i større grad, og da tror jeg ikke vi kommer utenom at man må fokusere også på gledene ved å arbeide, å skape, å lage noe. Ellers blir arbeidslivet grenseløst, slik f. eks Rasmussen skriver i en nedtegnelse om de grådige organisasjoner. Arbeidslivet vokser seg inn over andre deler av livet, og til tross for at dette er noe man vil, så er det til en viss grad fryktbasert: vil jeg kunne klare å prestere?
Nettopp derfor ble jeg så glad når jeg gikk forbi en samling ord skrevet i glass på glass på en butikkfasade i Trondheim. «Leke, sanse, begeistre, lære, synge, fortelle, fornye, hjelpe, danse» er noen av dem. Det er flotte ord, og de appellerer til opplevelse, til å sanse og å være til stede. Det får meg til å tenke på overskudd og ro. Og når jeg går videre så slår det meg at det er en interiørbutikk som fokuserer på hjemmet som det stedet der folk skal få ut skapertrangen sin.

Det burde ikke overraske noen at reklame på et butikkvindu er der for å få oss til å bruke penger. Og likevel blir jeg litt skuffet når det går opp for meg at i den grad vi skal være med å skape, så er det et hjem vi skal skape, ved å sette sammen dyre enkeltgjenstandene til en helhet vi kan trives med. Vi skal ikke lage noe, det begrenser seg til å skru sammen noe etter oppskrift. Sammensetningen av elementene skal åpenbart gi oss rom for å kunne gjøre alle de fine aktivitetene i hjemmet vårt. Men tror vi egentlig på at det er slik vi skaper våre beste opplevelser?

Jeg vil slå et slag for opplevelsene i arbeidet, å skape rom for aktiviteter som går i et roligere tempo, slik som en tur eller et kafebesøk. I stedet for å tenke tid lineært kan man tenke på det som syklisk. Eller på at arbeidet har en rytme, akkurat som musikk. Rolige partier og raske partier avveksler hverandre, og hver har sin glede, sine aktiviteter, sin opplevelse. Da ville det kanskje ikke være så mye dårlig samvittighet i å kose seg på jobb, for plutselig er det hektisk igjen og man må bruke all tilgjengelig kapasitet på å gjøre sitt beste. Dette er ikke bare drømmetenking, heldigvis. Det er et helt fagfelt:

“Se for deg en verden der nesten alle organisasjoner er karakterisert av grådighet, egoisme, manipulering, hemmelighold og et ensidig fokus på å vinne. Profitt er den viktigste indikatoren på suksess…se for deg at forskere som studerer disse organisasjonene legger vekt på teorier om problemløsning, bytteforhold og jus, det å håndtere usikkerhet, motstand og konkurranse.For kontrastens skyld, se for deg en annen verden der nesten alle organisasjoner er karakterisert av samarbeid, godhet, skaperglede. De er livlige og gir mening for dem som er i kontakt med dem. Det å skape overflod og velbehag er de viktigste indikatorene på suksess. Forskere studerer disse organisasjonene ved å lete etter det som er fremragende, grensesprengende og ekstraordinært - de prøver å forstå positive spiraler og positive avvik.” Slik begynner boka om “Positive Organisational Scholarship” (Cameron et al, 2003, p. 3). Begge de verdene de skildrer er mulige og finnes side om side. La oss gjøre et arbeid slik at flest mulig av oss får oppleve den siste typen.