Keiserens nye klær eller komfortabelt naken?

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Dette blogginnlegget er så fullt av spørsmål at det kan være vanskelig å se hva jeg mener. Jeg vet det ikke selv en gang, men jeg vet at det viktigste er at spørsmålene blir stilt. Jeg skal også være litt dristig. Jeg skal være naken.

Nei, det er ikke klærne som skal av, jeg skal strippe ned til de essensielle tingene i mitt fag. Hva er det som gjør at vi antropologer kan si at vi vet noe? Vi er de samme vanlige folka når vi møter dem vi forsker på eller med, som når vi presenterer forskningsresultatene våre. Vi gjør oss selv til vårt viktigste instrument, og det er bare gjennom å være nakne i den forstand at vi viser fram hva vi har gjort, at vi kan hevde at vi vet noe.

Ganske ofte er jobben vår å vise fram at det vi (massesamfunnet) syns er umoralsk, kan ha gode moralske forankringer som vi ikke ser før vi tar den andres perspektiv. Eller, som her, at det ikke er så mange hundre år siden folk vi liker å sammenligne oss med hadde helt andre forhold til ondskap:

Abbeden Arnaud Amaury er tilskrevet en av historiens fæleste utsagn. Året var 1209, og den katolske kirka hadde gitt opp sine misjonær-framstøt mot katarrene i sør-Frankrike og hadde bestemt at man måtte bruke voldelige middel for å få bukt med konkurransen. I Beziers hadde korsfarerne samlet sammen befolkningen – men de katolske kristne beskyttet katarrene slik at det var umulig for utenforstående å skille de gode fra de onde. Og det er her ordene skal ha falt: «Drep dem alle, Herren kjenner sine egne». Mer enn 7000 ble drept, med kirkas velsignelse.

Katarrene regnet seg som gode kristne, men de fulgte ikke den katolske kirkas ledelse. De tok avstand fra oppsamling av gods og gull, og omfavnet mangfold og fattigdom. Det ble for mye for kirka å takle og de ble søkt utryddet under inkvisisjonen.

I dag framstår katarrene som de sympatiske i trosretning, og kirkens mann ubarmhjertig, kanskje endatil gal. Men i datiden hadde han flust av meningsfeller og ingen ville beskylde ham for kognitiv brist.

For den som lurer er det vanlig antropologisk praksis å innlede med et eksempel man mener vil kaste lys over en herverdende situasjon, og det er sistnevnte vi skal over til nå. Det har vært mye fokus på psykiatrien i det siste. Ekstremtilfellet Behring Breivik splitter rettspsykiaterne, og det diskuteres om det er et fag i krise. Lander de to kommisjonene på ulik konklusjon fordi de har ulikt utgangspunkt? Fordi de har møtt ulike versjoner av Behring Breivik? Fordi de har ulik kompetanse om de ulike diagnosesystemene?

Som samfunnsviter med et sterkt fokus på hva det er vi kan vite noe om, er det underlig at diagnosesystemene og testene gjør at psykiaterne kan være så uttalt bombastiske på sine diagnoser, uavhengig av standpunkt, og uavhengig av om de selv har hatt kontakt med Breiviken.

Sosialantropologi er så langt ute på sidelinjen at vi har veldig få måter å beskrive hvordan vi er sikre på noe. Med et fag som er mest interessert i å vise hvilken variasjon det finnes i menneskelige tilværelser ville det vært en fallitterklæring å ha et standardisert system over kulturer og subkulturer og relasjoner mellom dem. Men samtidig, vi prøver jo å si noe vettugt om verden, og vi mener jo at vi har mer substans i det enn hvilken som helst lekperson som ikke er trent på den måten vi er. Vi bruker sjelden ordet evidens i antropologisk forskning, men vi kan likevel ha godt av å reflektere over begrepet, så lenge vi mener vi har noe å si. Og iallfall hvis vi skal mene noe om andres forhold til evidens.

Treningen vår, i å være på feltarbeid, og å analysere resultatene av det, er til dels obskur. Jeg husker et råd vi fikk før vi dro ut på feltarbeid for første gang som jeg den gang syntes var ubrukelig. Vi kom til å vite hva som var viktige data. Etter hvert. Det må sies at det å være på feltarbeid alltid er forbundet med en bit usikkerhet. Gjør jeg rett nå? Gjør jeg de riktige valgene? Snakker jeg med rett personer? Hvem knytter jeg meg til – forhindrer det noen andre standpunkt? Sosialantropologi må være et av de fagene hvor det å være usikker har blitt gjort til en dyd. Nettopp derfor anbefales det å dra på feltarbeid langt hjemmefra, slik at man har mest mulig nye ting å forholde seg til, og tar minst mulig ting for gitt. 

Et paradoks, egentlig. Hvorfor skal man være bedre i stand til å uttale seg om noe man nettopp har blitt kjent med enn noe man kjenner godt? Jeg vil hevde at kombinasjonen av kjent og ukjent er viktigst. Jeg slutter meg til den type antropologer som mener at vi kan gå ut og vise fram variasjon, med det for øye å finne nye måter å se på oss selv på. Med å gå til kulturer som er så forskjellige fra oss at de er umoralske på noen punkter i våre øyne, kan vi finne blinde punkter i vår egen forståelse av vårt samfunn, og på den måten kan vi bidra til forandring.

Jeg kommer ikke unna at det jeg ser hos noen andre, er farget av meg og mitt ståsted, min kultur. Det jeg presenterer som forskningsresultater kommer til å være en kombinasjon av teoretiske argumenter, basert på ting jeg har lest, og empirisk bevisførsel, basert på erfaringer fra feltarbeid. Det er lett å finne empirisk bevis for den teorien man liker, til det er materialet gjerne stort nok, og kreativiteten likeså. Kan det likevel være hold i det vi sier?

Det er det. Der er jeg like sikker som psykiaterne. Så lenge jeg kan anskueliggjøre det som troverdig at jeg har latt empiri og teori spille hverandre opp. Det kan jeg bare gjøre om jeg står der naken og viser fram det jeg har gjort. Dette er ikke induksjon eller deduksjon, for den som husker sitt vitenskapsteoretiske pensum. Dette kalles abduksjon: en mellomform der vi antar at vi vet noe, at vi har noen hypoteser, men at vi er klare på at de kan reformuleres mange ganger underveis. Til slutt ender vi opp på et nytt, omforent, teoretisk utgangspunkt. Mer er det ikke – vi kommer ikke nærmere, vi slipper å være bombastiske.

Det er bare når vi er åpen med vår usikkerhet og vårt standpunkt at vi kan vite noe som helst. Jeg vil ikke si at det å bruke diagnosesystemer er feil, bare fordi jeg ikke gjør det selv. Men jeg syns vi kan gå dem som velger å gjøre det i rette på at de bruker seg selv og sin erfaring til å vurdere. Blind tiltro til systemet i seg selv fører til at man er like naken som jeg, men har samme skredder som keiseren.

Kanskje det ikke er psykiatrien, men psykiatrien som en del av rettssystemet som er problemet? Det har jo også blitt nevnt at det er retten som er problemet, og vi finner det samme problemet beskrevet når man skal bruke antropologisk materiale i retten. Urfolk som antropologene ville støtte, fikk faktisk ikke støtte fordi antropologen uttalte seg så ullent at retten ikke klarte å forholde seg til det. Good (2009) sier at “den viktigste forskjellen på en antropologisk og en rettslig analyse er at i det antropologiske behandler vi tvetydighet som et aspekt ved alle reelle situasjoner, mens i det rettslige forsøker man å skrelle vekk alle uvedkommende detaljer slik at man kan komme fram til det abstrakte, generelle som kan behandles med lovbestemte prinsipper.” (side 47, min oversettelse)

Er da problemet at det ikke fins noen som er ekspert på både politikk og psykose og kan framstille det for retten slik retten vil ha det? Det er ingen tvil om at saken som nå er inne i sin tiende uke er spesiell. Tiltalte skal få ordentlig behandling, og den eneste vurderingen retten skal ta er hvilken institusjon som skal ha ansvaret etterpå.

Her har man en sak som kunne føre til innovasjon i faget - man hadde hatt ressurser til å tenke nytt, til å vurdere politikk opp i mot psykiatri på måter man aldri har gjort før. Hadde en mer omfattende organisering enn to personer vært mulig? Kunne man drøftet med alle involverte instanser og kommet fram til en omforent konklusjon? Hadde det vært mulig med en kommisjon som hadde kommet med et mangfoldig og tvetydig svar, for denne gangens skyld? At vi i stedet driver og vurderer psykiatere som om det var de som sto på tiltalebenken – det syns jeg er litt rart.

 

Referanser: 

Bateson, Gregory  (1979). Mind and Nature: A Necessary Unity. New York

Engelke, M. E. (2009). “The objects of evidence.” in The objects of evidence: anthropological approaches to the production of knowledge, edited by M. E. Engelke. Malden: Wiley-Blackwell.

Good, A (2009). “Cultural evidence in the courts of Law” in The objects of evidence: anthropological approaches to the production of knowledge, edited by M. E. Engelke. Malden: Wiley-Blackwell.

Kalleberg, R., A. Balto, et al. (2006). Forskningsetiske Retningslinjer for Samfunnvitenskap, Humaniora, Juss og Teologi. Oslo, Forskningsetiske Komiteer. www.etikkom.no

Om katarrene: 

http://en.wikipedia.org/wiki/Catharism

Powered by Labrador CMS