Det er første gang jeg har tatt opp notatblokk på kino, midt i en film. Jeg tar penn og papir opp fra veska og skriver ned følgende: “Pushwagner: Jeg ville slippe unna det kjedelige livet jeg hadde etter at jeg lærte å gå og ble døpt.” Det er et svar på hvorfor Pushwagner, også kjent som Terje Brofos, følte trang til å uttrykke seg gjennom kunst.

Jeg reagerer fordi det handler om å unnslippe den meningsløsheten vi alle noen ganger kan føle over at livene våre er stadig gjentagende. Fullstendig orden er både drepende og kjedelig, men samtidig er det mulig å manøvrere i. Det fullkomne kaos er like drepende, når alt flyter og ingenting henger sammen er det vanskelig å fungere sammen med andre mennesker.

De færreste vil nok gå like langt som Pushwagner for å introdusere spenning i livet. Han har levd et nesten karikaturmessig kunstnerliv og kjent på livets underside: han har bodd på gata, solgt alle sine rettigheter for dop og mat, og siden gått til sak og vunnet rettighetene tilbake. Vi ser filmen med denne dobbeltheten innabords. Han er ekte vare, men spørsmålet henger i lufta: Er vi nå vitne til at han selger seg ut, med filmturné med utstillinger ved siden av? Det fungerer jo. Hadde ikke min favoritt vært solgt allerede når vi kom til vernissage etter filmvisning, hadde et av trykkene hans havna i mitt hjem.

Jeg kjenner ambivalens både mot samfunnet og filmen når jeg ser filmen ‘Pushwagner’ av Even Benestad og August B. Hanssen. Den ambivalensen speiler fint sosiologiens mest siterte bok: Berger og Luckmans ‘The social construction of reality’ fra 1967. Boka hevder at “Samfunnet er en objektiv realitet, systemet er kraftig begrensende på handling og systemet blir forandret gjennom menneskelig samhandling.” Eller sagt på en annen måte: Mennesket er et sosialt produkt, og samtidig er samfunnet er et menneskelig produkt. Forandring er et resultat av menneskelige handlinger, men siden det er summen av alle handlinger som teller, så er ikke resultatet nødvendigvis slik det er tiltenkt. Når noen har planlagt å endre på en organisasjon eller samfunn, f. eks gjennom en reform, er «implementering» et ord som overskygger at reformen skal møte massevis av motstridende intensjoner av hva andre vil.

Kunnskap er konstruert: det ikke finnes noen steder utenfor kunnskapen at vi kan kommentere den fra. Noen sier at virkeligheten er det som fremdeles er der når vi slutter å tro på den. Jeg er ikke uenig, det er bare det at ingen kan bestemme seg for noe alene, det er det vi i fellesskap tror på som teller. Og hvis vi setter filmen Pushwagner som vårt univers eller organisasjon, så er det vi skal tro, både om mannen og filmen holdt uklart. Det er en interessant øvelse, siden man i (organisasjons)verdenen ofte ikke liker uklarhet og tvetydighet, og vi gjennom århundrer har trent oss i en presis, entydig rasjonalitet.

Pushwagner (handlevogna) gjør seg selv til en kommentar på samfunnet, han mener samfunnet gjør oss til ensretta forbrukere. Samtidig uttrykker han kritikken gjennom et medium – tegneserien – som er lett å forstå og forbruke. Tegneserien har blitt kritisert for å være tarvelig og enkel, en billig måte å selge historier på til folk som er for late eller dumme til å lese. Nettopp derfor er det spennende når han velger å kritisere forbrukssamfunnet i tegneserieform. Det er dobbeltkommunikasjon på sitt beste.

Og i filmen viser Pushwagner også at han driver med et komplekst spill om framstilling. Filmen starter med at han gir instruks om hvordan han vil filmes, og hvilket spørsmål han vil svare på etter at seeren har fått sett ham lese ei bestemt bok. Det kan virke underlig at en mann som har vært så langt utenfor samfunnsnormalen er så opptatt av hvordan han framstår. Eller vil han gi en forklaring på hvorfor det han har gjort er genialt i egne øyne? Dette framstillingspillet virker faktisk ganske banalt, hvorfor har filmskaperne tatt med disse kommentarene som er til dem, ikke til publikum?

Filmen framstår som en krig mellom kunstnere, der man stadig spør seg om hvem som driver ap med den andre. På et tidspunkt sier Brofos til Benestad: “Det er viktig at du finner ut hvordan du kan utmanøvrere meg”. Med å vise fram baksiden, den kalkulerende Brofos, kan det virke som om Benestad har funnet det ut. Og samtidig står filmen fram som en hyllest. Deler av Soft City, Brofos sitt hovedverk, er blitt tegnefilm. Andre verker har blitt tilrettelagt for film slik at vi beveger oss bakover i bildet som om det var en modell. Det gir et imponerende inntrykk av Pushwagner-kunsten.

Bildet av Push som kontrollerer det hele fra sitt Brain room, er også en spark i sida, men det kommenteres ikke hvem som har kommet med denne tanken.
Brofos gjør et forsøk på å konstruere seg selv, men han møter motstand fra filmskaperne. De viser fram hvordan han bestemmer seg for hvilke spørsmål han burde ha fått av regissørduoen, og hvordan han diskuterer gjenstander som skal være bakgrunnen av opptaket ut fra hva det sier om ham. Hvis det ikke var for at det ble diskutert, hadde vi ikke hadde lagt merke til det, men slik det er nå, vises det at han gjør vurderinger om sin egen framstilling som virker nærmest banale.

Pierre Guillet de Montoux sier i sin vurdering av estetikk og organisasjon at kunsten alltid balanserer mellom det banale og det totalitære. Det henfaller lett til klisjeene, det vi alle vet, samtidig som at det vi nesten vet, sagt på en ny måte, er meget kraftfullt. Kunstneren må, i kunsten, alltid tro på sin egen fortreffelighet og evne til å kommentere samtiden. Når samtiden støtter opp under genialiteten snur derimot pendelen: det kan bli totalitært. Slik som for eksempel kunst under Hitler-Tyskland eller reklame fra Coca-Cola. Uttrykket blir statisk, entydig, og om det har kraft til å forandre så er det i en bestemt retning, til å akseptere et regime eller en merkevare.

Pushwagner belyser utrettelig dette dilemmaet, denne dobbeltheten. Man balanserer alltid, mellom klovn og kritiker: den naive narren er av og til den kreative kunstneren som bringer nytt lys over kjente problemstillinger. I Pushwagners tilfelle er det en banal framstilling av det totalitære samfunn. Blir vi virkelig så kjedelig repetitive som han vil ha det til? Ønsker vi egentlig all den kontrollen vi stadig kritiserer, eller er det den som gir oss mulighet for å uttrykke oss? Det er nettopp denne dobbeltheten i uttrykket som gjør at det kommuniserer så mye bedre enn det en samfunnsvitenskapelig standardtekst. Det er balansegangen som er spennende, og det er der man finner kraft til forandring.

Etter å ha sett filmen føler jeg at jeg har blitt bedre kjent med både kunsten og kunstneren. Begge kan oppleves banal innimellom, men også svært reflektert. Pushwagner er polyfren, sier Pushwagner, ikke schizofren. Han har mange identiteter. Han er alt. Og jeg ender filmen hans med å ha respekt for hans perspektiv, særlig denne lille perlen: “Livet blir levende fordi det forandrer seg hele tida”. Det er godt sagt. I USA hadde nok noen laget bumper sticker og tjent penger på det.

Filmen om Pushwagner var faktisk en forskjell som gjør en forskjell. Den inspirerte til ambivalensen, til tenkingen om at alt dette er en konstruksjon, og når vi skal prøve å påvirke, har vi ikke fritt valg i språk vi kan bruke. Vi er fanget i samfunnet, men vi er både forbrukere og produsenter. Bare ved å tørre å klovne seg litt til kan man prøve å lykkes i å være en komplett fallert kunstner, sett komma som du vil.

 Berger. P. L. and T Luckmann. 1967. The social construction of reality. New York: Doubleday.

Guillet de Monthoux, P. 2004. The art firm: Aesthetics management and metaphysical marketing, from Wagner to Wilson. Palo Alto, CA: Stanford University Press.