Nei, det er ikke Snåsakaillen jeg tenker på, men snarere våre egne pensjonerte professorer Rolf Seljelid og Jan-Erik Solheim. Førstnevnte utløste en klimadebatt i Nordlys sist høst gjennom en kronikk 5. juli, der han trykket til sitt bryst en meget omstridt hypotese lansert av den danske solforskeren Henrik Svensmark. Solheim fulgte opp 24. juli med et innlegg, der hovedpoenget var at ”russiske forskere” har forutsagt at global temperatur vil avta de kommende tiår.

I en debatt på forskning.no forteller Solheim at denne teorien baserer seg på variasjoner i jordens rotasjonshastighet, og framstiller den som en konkurrent til klimapanelets teori om menneskeskapt global oppvarming. Jeg har forgjeves bedt ham om referanser til denne russiske teorien, men på dette punktet har han valgt å forholde seg taus.

Et foreløpig høydepunkt i Solheims karriere som klimaskeptiker er et intervju med avisa Universitas 03.12.2008 der han anbefaler boka, ”Klimaet - Vitskap og politikk,” av Per Engene som obligatorisk pensum for alle studenter. Engene har ingen formell bakgrunn for å skrive om dette temaet, og boka hans inneholder en mengde grove vitenskapelige faktafeil , i tillegg til å være proppfull av meningsløse politiske konspirasjonsteorier. Han leder en gruppe likesinnede som kaller seg ”klimarealistene”, hvor Solheim også er medlem.

Det er denne gruppen jeg på forskning.no har tillatt meg å betegne som “bygdetullingene”, og har selvsagt påkalt meg en storm av beskyldninger om utvisning av akademisk arroganse for dette.

Nå kommmer jeg til den utløsende faktoren for dette innlegget, nemlig Rolf Seljelids kronikk om “Snåsakaillen og Vitenskapen” i Nordlys 28. februar, som er en saus av begrepsforvirring og selvmotsigelser. Seljelid hevder at “forskerne” forlanger dokumenterte forklaringer, og nekter å akseptere selve observasjonen. Videre at god vitenskapsteoretisk skikk sier at man skal observere, og deretter – uavhengig av observasjonen – søke å forklare.

Dette er slett ikke god vitenskapsteoretisk skikk. Vitenskap forklarer ikke virkeligheten, den beskriver den med utganspunkt i teorier. En vitenskapelig observasjon er ikke en passiv kritikkløs registrering, men systematisk , kontrollert innsamling av data eller et tilrettelagt eksperiment. Her må eksisterende teori være utgangspunktet for observasjonen, som samtidig må være utformet slik at teorien kan falsifiseres, hvis den er feil.

Det er denne begrepsforrvirringen som gjør at Seljelid kan tillate seg å rive av seg følgende på innpust: “Hvis man sier at helberedelse av hundrevis av mennesker er en tilfeldighet, så har man et alvorlig statistisk probem,” og på utpust: “…at Snåsakaillen ikke vil ha noen masterstudent hengende  omkring seg til å tukle med dobbel-blind og gjennomsnitt og standardavvik er fullt forståelig. Dette er altfor avansert for den slags….”

På den ene side påberober Seljelid seg altså statistisk fundert observasjon (at hundrevis blir helberedet), men avviser samtidig at fenomenet skal gjøres til gjenstand for observasjon med statistiske metoder. Hans formuleringer oser også av forakt for vitenskapelige metoder som har bidratt til å luke ut totalt utallige uvirksomme behandlingsregimer, og innført enda fler nye, og som har hjulpet millioner av syke mennesker til å gjenvinne sin helse.

En annen selvmotsigelse er påstanden om at disse behandlingsmetodene er ufarlige; ”Det verste som kan skje er en bomtur til Snåsa.” Hvilket grunnlag har Seljelid for å hevde dette? All erfaring med virksom medisinsk behandling er at den kan påføre skade hvis den utføres ukyndig. Hvorfor er ”alternative” behandlingsmetoder et unntak? Jeg tror personlig de fleste er ufarlige, men det er fordi de er uvirksomme.

Rosinen i pølsa får vi når Seljelid går til det skritt å sammenlikne moderne vitenskap med middelalderens inkvisisjon, mens håndspåleggerne og deres støttespillere beskrives som bærere av vitenskapelig revolusjoner på linje med Galileo Galilei. Dette er virkelig å snu saken på hodet.

Seljelid & co. har jo kun ett argument å slå i bordet, og det er at det finns mer mellom himmel og jord enn mennesker kan forklare. Men ingen er vel uenig i det? Geniale nyskapere som Galileo hadde uendelig mer mer å fare med av systematisk observasjon og kamp med en teori som trengte fornying. Snåsamannen og andre håndspåleggere representerer derimot ikke noe nytt. Religiøst inspirerte helberedere har vi hatt til alle tider.

Vi har religions- og livssynsfrihet i dette landet. Folk må få lov til å tro det de vil, og ha frihet til å bruke slike behandlere. Seljelid tror at det “…kanskje om femti, hundre eller tusen år vil finnes en forklaring.” Jeg utelukker heller ikke at det en gang i framtida kan finnes en vitenskapelig påvisning av og beskrivelse av denne typen helberedelse.

Men inntil det eventuelt skjer bør disse behandlingsmetodene kategoriseres som de i virkeligheten er, nemlig religiøs rituell praksis. Denne praksisen kan gjerne studeres med vitenskapelige metoder, men vitenskapen skal ikke finne seg i å bli pådyttet metoder og anskuelser som ikke hører hjemme i vitenskapens verdensbilde.