Direktør ved Norsk Polarinstitutt, Jan-Gunnar Winther, skrev en tankevekkende kronikk i Nordlys 23. Juni om vårt forhold til ekstreme hendelser og katastrofer. Jeg kan langt på veg slutte meg til Winthers betraktninger, men jeg er uenig med ham på ett viktig punkt. Winther skriver: ”Vi må huske på at risikoen for et oljeutslipp i Lofoten ville vært like stor om ulykken i Mexicogolfen ikke hadde skjedd, ” og hevder at en revidert risikovurdering for oljeboring i Lofoten i lys av Mexico-utblåsningen bygger på følelser og ikke kan begrunnes rasjonelt. Winther antyder dermed at folks økte uro for nye ulykker av denne typen bygger på en begrepsforvirring når det gjelder betydningen av risiko. Faktum er at det er Winther som blander begreper.

Problemet er at han omtaler risiko som en objektiv fysisk egenskap som ikke kan endres av det faktum at en katastrofal ulykke har skjedd. Dette er en mistolkning av sannsynlighetsbegrepet som slår spesielt galt ut når man snakker om enestående eller svært sjeldne hendelser. For hyppig forekommende hendelser kan man beregne sannsynlighet ved å telle hyppigheten av den aktuelle typen hendelser. Hvis jeg for eksempel vil vite noe om sannsynligheten jeg vil forlate denne verden som følge av hjerteinfarkt, så vil jeg se på dødsstatistikken for norske menn, og finne hvor sto andel av disse som har dødd av denne årsaken. Hvis jeg derimot også skulle sitte inne med den opplysning at jeg led av framskreden kreft, så ville mitt anslag over sannsynligheten for å dø av infarkt bli drastisk redusert. Dette illustrerer at våre sannsynlighetsestimater for spesifikke hendelser er avhengig av den samlete kunnskap vi sitter inn med vedrørende denne hendelsen, og således ikke er en objektiv størrelse.

Metoden med å vurdere sannsynlighet ved å telle hyppighet av hendelser lar seg ikke gjennomføre når man snakker om enestående eller veldig ekstreme hendelser fordi, som Winther påpeker, vi ikke har noen statistikk å bygge på. Det finns imidlertid metoder innenfor det som kalles Bayesisk sannsynlighetsteori, der sannsynlighet defineres som vår grad av tro på at en påstand (hypotese) er sann eller ikke. For å bruke slik teori i dette tilfellet kan vi for eksempel formulere en hypotese om at det finnes en felles årsaksmekanisme som kan føre til gigant-utblåsninger ved alle dype boreprosjekter til havs. Deretter må vi framsette en formodning om hvor mye en slik årsaksmekanisme kan øke sannsynligheten for en slik utblåsning i forhold til en situasjon hvor det antas at det ikke finnes en slik felles årsak.

Hvis vi starter med vår beste gjetninger basert på eksisterende kunnskap om oljeboring til havs, vil vi kunne beregne hvor mye vår tro på eksistensen av denne årsaksmekanismen bør øke hvis en slik utblåsning faktisk skjer. Det overraskende ved en slik beregning er at den ikke avhenger så mye de gjetningene man gjør på forhånd, og hvis flere liknende katastrofer skjer vil man med nær hundre prosent sikkerhet kunne fastslå at en felles årsaksmekanisme finns, og at vi er nødt til å være forberedt på slike katastrofer i framtida.

Min konklusjon er derfor at det er rasjonelt å utsette boreprosjekter der konsekvensen av en utblåsning er spesielt store med begrunnelse i katastrofen i Mexicogolfen. Det er mulig å kvantifisere økningen i estimert risiko som denne utblåsningen medfører. Jeg håper kompetente fagmiljøer vil gjennomføre slike beregninger så fort som mulig.