Nylig fikk jeg, ikke uventet, avslag på min forskningssøknad til programmet for frittstående matematisk-naturvitenskapelige forskningsprosjekter i Norges Forskningsråd. I årets runde var det 13 millioner kroner til fordeling til fri forskning innen matematikk og naturvitenskap i kongeriket Norge. NFR behandlet 133 søknader med total søknadsbeløp på 212 Mkr. Det ble innvilget 13 søknader som hver fikk tildelt i gjennomsnitt 1 Mkr for 2010. Det holder til lønn og overhead for en postdoktorstilling. Et raskt overslag viser at det tildelte beløpet omtrent svarer til kostnadene i lønn og honorarer forbundet med utforming og bedømmelse av de 133 søknadene. Det er fristende å bruke hele dette blogginnlegget til å kommentere denne uverdige situasjonen, men jeg skal det ligge til en annen gang. Grunnen til at jeg nevner dette er at jeg synes vurderingen til ekspertpanelet som vurderte søknaden min er prinsipielt interessant i et forskningspolitisk perspektiv.
Fagekspertene som evaluerer søknadene gir karakterer for en rekke kvaliteter ved forskningsprosjektet, blant annet prosjektets originalitet, forskningsgruppas faglige kvalitet, prosjektledelsen, og forskningens samfunnsmessige nytteverdi. For å komme i betraktning i den beinharde konkurransen må søknaden score toppkarakter på alle områder. Det betyr at det eneste forskningsprogrammet for fri, nysgjerrighetsdreven forskning i Norge har innført stor samfunnsmessig nytteverdi som nødvendig betingelse for å oppnå finansiering.

I fjorårets søknadsrunde fikk jeg erfare konsekvensen av dette kravet om ”relevans” i forskningen. Da var det ikke et ekspertpanel, men to uavhengige fageksperter, som vurderte søknaden. Den ene av dem ga oss toppkarakter på alle punkter, mens den andre også ga oss svært bra utelling på alle punkter bortsett fra på punktet om samfunnsnytte. Dette hadde samfunnet ingen interesse av, mente eksperten. Dermed var det kroken på døra. I årets søknad var vi derfor fast bestemt på å imøtegå denne typen argumenter. A piece of cake, trodde vi. Prosjektet vårt dreier seg jo om statistikk for ekstreme hendelser i komplekse dynamiske systemer; brå klimaendringer, finanscrash, store jordskjelv, pandemier, og dette skulle være ting som samfunnet ikke har interesse av? Vi hadde solgt prosjektet vårt dårlig - trodde vi.

I årets søknad skulle vi rette opp alt dette. Jeg mener fortsatt vi gjorde dette balansert og bra. Vi bestrebet oss på å opprettholde faglig realisme og edruelighet og samtidig peke på denne forskningens potensial for å bidra til å løse fundamentale og globalt nærværende samfunnsmessige problem. Slik reagerte ekspertpanelet, fritt oversatt fra engelsk:

”Forskningsgruppas kvalitet, prosjektledelsen og det internasjonale nettverket er fremragende. Prosjektet har potensial til å gi resultater av stor akademisk verdi, men søknaden inneholder ingen konkrete bevis for at prosjektet vil lede til praktiske metoder for å varsle ekstreme hendelser og katastrofer innenfor de viktige områdene som er nevnt i søknaden. Ekspertpanelet anser det som mulig at prosjektet ikke vil oppfylle slike mål. Dessuten er ideen om å bruke kompleks-system metoder til å varsle ekstreme hendelser ikke ny. Slik sett er prosjektet ikke nyskapende.”

Jeg har prøvd å analysere disse formuleringene for å finne ut om det er mulig å bruke dem til å forbedre søknaden til neste år. Selvsagt kan vi publisere mer og forbedre gruppas kvalitet, men det er åpenbart ikke der ekspertpanelet mener problemet ligger. Vi må presentere noe som er mer nyskapende, noe som ingen har tenkt på før. Men dette er logisk uforenlig med ekspertpanelets krav om at vi i søknaden skal føre bevis for at vårt forskningsprosjekt vil lede til metoder som kan løse flere av de mest presserende utfordringene menneskeheten står foran i dette århundret. Søknaden vår inneholder selvsagt ingen slike lovnader, men det er denne mangelen på lovnader som får panelet til å tvile på prosjektets gjennomførbarhet og dets samfunnsrelevans.

Jeg vil nok tro at flertallet av de 120 søkerne som fikk avslått sine søknader deler min følelse av å delta i et absurd teater arrangert for å gi et skinn av rasjonalitet til en meningsløs seleksjonsprosess. Det er egentlig litt merkelig at norske forskere fortsatt er villige til å fortsette å kaste bort store ressurser på å sloss om stadig mer ubetydelige smuler. Forskningsrådet oppfordrer forskningsmiljøene til å fortsette å søke disse programmene for å synliggjøre misforholdet for de politiske myndighetene, men har ikke denne strategien gått ut på dato? Vi har jo hatt det slik i mange år, og situasjonen blir bare verre. Kanskje det ville være mer effektivt med en total og medieprofilert boikott av programmene for frie prosjekter inntil budsjettrammene blir økt radikalt?

Kan det være slik at vi som søkere om forskningsmidler, og som deltakere i slike ekspertpanel, lar oss bruke som gisler i et spill som er til direkte skade for grunnforskningens status og idé. Ved å forsøke å tilpasse prosjektene våre til slike absurde krav ender vi opp med å bruke våre ressurser på å posere, og ikke på å frambringe ny kunnskap. Gjennom å arrangere konkurranser der det nesten bare er tapere, signaliserer forskningsrådet til politikerne at man kan heve kvaliteten i forskningen ved å la forskerne utkjempe hanekamper om ikke-eksisterende forskningsmidler.

Dette bringer meg fram til tittelen for dette blogginnlegget – det negative forskningsresultat. Spillet omkring forskningsfinansieringen og kravet om samfunnsnytte har skapt grobunn for en idé om at vellykket forskning skal lede fram til et bekreftende resultat og aller helst et lønnsomt produkt. Vi som driver med grunnforskning blir stimulert til å kaste fram hypoteser (helst med stor samfunnsmessig nytte hvis de kan bekreftes) og kjempe for dem til siste åndedrag. Men dermed gjør vi vold mot en av vitenskapsteoriens grunnleggende prinsipper som ble formulert av Karl Popper: En vitenskapelig hypotese kan aldri verifiseres, bare falsifiseres.

Det er god vitenskap å framsette dristige hypoteser med vidtrekkende konsekvenser som kan testes ved observasjon, og det er god vitenskap å arbeide systematisk for å falsifisere de samme hypotesene. Det er dårlig vitenskap å framsette hypoteser som ikke lar seg falsifisere eller som bare bekrefter eksisterende observasjoner, og det er dårlig vitenskap å arbeide selektivt og ukritisk med å gjennomføre tester som er designet for å bekrefte hypotesene.

I mine siste blogger har jeg beskrevet et forskningsarbeid jeg har deltatt i der resultatet har vært falsifiseringen av en hypotese. Det hadde vært langt bedre for anseelsen til fagfeltet ”Komplekse Systemer” hvis vi i stedet hadde kunnet bekrefte denne hypotesen. Det hadde også hatt enorm samfunnsøkonomisk betydning hvis forskning hadde kunnet bekrefte med sikkerhet at dagens klimaendringer i hovedsak har sitt opphav i endringer på sola. Da kunne vi jo avblåst bestrebelsene med å begrense utslippene av klimagasser og konsentrert oss om å tilpasse oss konsekvensene av endringene.

Men fordi ingen hypotese kan verifiseres, er det dårlig vitenskap å sette inn store ressurser for å verifisere hypotesen om kobling mellom solaktivitet og klima. Ressursene må settes inn på å falsifisere både denne hypotesen og hypotesen om menneskeskapt global oppvarming. Vi må derfor være konstant på vakt mot ”cherrypicking” – ukritisk seleksjon av observasjoner, metoder og teorier med henblikk på bekreftelse av hypoteser. Derimot er det tillatt å selektere de sure fruktene, siden ett holdbart motbevis er nok til å velte en hypotese.

Det er åpenbart at slike fundamentale vitenskapsteoretiske prinsipper ikke ligger til grunn for norsk forskningspolitikk, og det er meget bekymringsfullt at finansieringssystemene vår på denne måten bidrar til grunn forskning snarere enn grunnforskning.