Første etappe i fusjonen mellom Universitetet og Høgskolen i Tromsø er nå gjennomført. Det nye universitetet har fått et rektorteam med to nye prorektorer, og vi har fått et nytt universitetsstyre. I løpet av våren vil det bli tilsatt nye dekaner og instituttledere. Prorektorene er i ferd med å gjennomføre en ”signingsferd” ved å besøke alle institutter, et tiltak som jeg tror blir høyt verdsatt, og som er med å skape optimisme på grunnplanet. På den annen side, tror jeg artsmangfoldet og det brede spektret av problemer som blir presentert for rektoratet i dette økosystemet som kaller seg et universitet kan virke overveldende.

Ved prorektorenes besøk ved mitt eget institutt nylig følte jeg meg ille berørt av en sutrende instituttledelse som nærmest ga rektoratet valget mellom intravenøs pengeinnsprøytning eller assistert dødshjelp. Her var det ingen offensive forslag fra instituttet om hjelp til selvhjelp. Politiske styringssignaler i form av store forskningsmidler til særlig prioriterte områder ble karakterisert som motestrømninger som det er fåfengt å prøve å benytte seg av. Det ble hevdet at det tar minst 10-15 år å bygge opp en ny forskningsaktivitet, og da er det et annet område som er i vinden.

Denne tapermentaliteten ønsker jeg å distansere meg fra. Jeg er varm tilhenger av at samfunnet øker bevilgningene til nysgjerrighetsdreven, fri forskning, men samfunnet må også ha rett til å styre deler av forskningen, og bare de aller beste grunnforskerne bør kunne tillate seg å ignorere alle styringssignaler. Jeg tviler på om noen forskere ved mitt institutt tihører den kategorien. Derimot må forskningsmiljøene ha rett til å kreve at styringssignalene er klare, konsekvente, og har lang levetid. Nasjonale forskningsstrategier kan ikke være kritisk avhengig av regjeringsskifter, og tilsvarende strategier på universitetene kan ikke skifte ved hvert rektorvalg.

Nå kommer jeg til mitt poeng. Den klareste og største forskningsstrategiske satsingen i Norge de senere årene er på klima og energi. Dette er en bred tverrfaglig satsing, med betydelige komponenter av grunnforskning (særlig på klima), men naturlig nok sterkt næringslivsfokusert når det gjelder bærekraftig energi. Universitetet i Tromsø (UiT) har marginal aktivitet på disse feltene, og vi ble ettertrykkelig satt på sidelinja i første runde da forskningsrådet nylig opprettet en rekke nye sentre for energiforskning. Men betyr dette at vi skal akseptere at toget er gått? Jeg tror ikke det. På dette feltet er jeg overbevist om at det vil gå flere tog. Klima og energiforskning er ikke en døgnflue.

Hva bør UiTs strategi på dette feltet være? UiT har etablert et energi og miljøstudium der studentkullene ser ut til å bli ca. tretti studenter per år. Klima og energikomponenten i studiet er imidlertid for svak til at det kan uteksaminere kandidater som er tilpasset behovene til den ekspanderende industrien innenfor fornybar energi i Nordområdene. Studiet gir heller ikke studentene tilstrekkelig faglig bakgrunn for en forskerutdanning rettet mot klimaforskning. Det første steget mot å etablere UiT som en aktør med tyngde innefor dette satsingsområdet er derfor å ruste opp energi og miljøstudiet.

Det er i dag spredte tilløp til forskning på klimaendringer som kan styrkes og samordnes uten nye faste stillinger, men foreløpig er det ikke klart innenfor hvilke nisjer vi kan etablere konkurransedyktig forskning på bærekraftig energi. Dette er en prosess som vil måtte ta noe tid, men som jeg er overbevist vil la seg gjøre hvis styringssignalene er klare.

Hvordan skaffer vi raskt lærerresurser til en ny klima og energikomponent i det nevnte studieprogrammet? Da kvalitetsreformen ble innført ga kunnskapsdepartementet oss det svar at ekstra undervisningsbyrder forbundet med reformen skulle løses med ekstra stipendiatstillinger med 25% undervisningsplikt. Dette burde kunne være en løsning på første trinn i en opptrappingsplan. Tildel stipendiatstillinger til forskere som er villige til å tilby gode forskningsprosjekt relatert til klima eller bærekraftig energi, og la disse stipendiatene ta hovedbyrden med å bygge opp et grunnleggende emne i klimaendringer og et vidergående emne i bærekraftig energi. De fem stipendiatstillingene som ble tildelt UiT nylig i forbindelse med regjeringens tiltakspakke er en gylden anledning til å iverksette dette tiltaket, og til å signalisere tilbake til Tora Åsland at vi har tatt utfordringen.

Et annet alternativ er at UiT beslutter at vi ikke skal innvolvere oss i forskning og undervisning på dette feltet, og overlate arenaen til andre aktører. Jeg vil være uenig i dette, men vil som forsker akseptere et klart signal. Men et “tja“ er det vanskelig å leve med.

Denne saken er svenneprøven til den nye ledelsen ved Universitetet i Tromsø. Vil dere lede, eller vil dere være rævadiltere?