Det er noe dypt menneskelig å søke forklaringer på viktige hendelser utenfor oss selv. Jo mindre kontroll vi har over de omstendighetene som former oss og våre liv, jo mindre ansvar påhviler det oss. På den helt sikre siden er vi hvis vi kan spore årsaker til katastrofer og ulykker til planetenes bevegelser eller andre himmelfenomener. Disse kan vi under ingen omstendigheter påvirke. Våre skjebner er beseglet. Du må finne din plass og ta det som kommer.

Det er ikke vanskelig å se at slikt tankegods kan være et tjenlig redskap for kontroll og undertrykking, et redskap for å hindre at mennesker tar kontroll over sine egne liv og former sin egen framtid. På den annen side kan det å rope ULV i utide også være et redskap i hendene på grupper med uedle motiver til å manipulere massene.

Dette er det grunnleggende ideologiske bakteppet for den moderne klimadebatten. Flertallet av forskere finner gode grunner til å hevde at den globale temperaturstigningen de siste tiårene i hovedsak skyldes menneskelig aktivitet, et lite mindretall mener forklaringen er å finne i stjernene – eller rettere sagt i vår egen stjerne – sola. Begge grupper beskylder hverandre for å ha vikarierende motiver, både grunnleggende ideologiske og profesjonsinteresser. Det er ikke overraskende at nesten alle klimaforskere med bakgrunn i geovitenskapene er å finne i leiren for antropogene klimaendringer, og at de moderne astrologene har en overrepresentasjon av solfysikere og astrofysikere. Det er en del av menneskets natur å søke forklaringer på vesentlige spørsmål i vår egen livsanskuelse, utdanning og profesjon.

Dette ubestridelige faktum viser at det er et stort behov for klarere formuleringer og nitid testing av vitenskapelige hypoteser når det gjelder årsakene til de moderne klimaendringene. Selv om det er gode grunner til å mene at vi har tilstrekkelige bevis til å felle en dom, og gå til politisk handling, tilsier sakens alvor at vi fortsetter å tilstrebe sikrere konklusjoner.

I min neste blogg skal jeg berette om noen interessante funn som ble gjort nylig av en av mine yngre medarbeidere mens vi arbeidet oss gjennom den vitenskapelige litteraturen på sammenhengen mellom variasjoner i solaktiviteten og variasjoner i jordas klima. Denne litteraturen spenner over mange tema, og noen av dem har vært omtalt i tidligere blogger fra min side, og noen vil bli behandlet grundigere i senere blogger. Det jeg vil fokusere på i min neste blogg er noen av arbeidene til ei amerikansk-italiensk forskergruppe, der Nicola Scafetta, Bruce J. West og Paolo Grigolini er de mest framtredende forfatterne. Denne gruppa er en av de mest vokale forkjemperne for solaktivitet som en primær årsak til de siste tiårs klimaendringer, og deres arbeid for å vise at en postulert økning i solaktiviteten i denne perioden kan forklare økningen i global temperatur har møtt kraftig motstand og kritikk fra flere hold. Mye av striden her dreier seg om fortolkningen av satellittdata på solaktivitet, blant annet om kalibreringen av målingene utført med forskjellige satellitter som har fløyet i forskjellige perioder.

Det jeg skal berette om dreier seg imidlertid om en annen del av denne gruppas publikasjonsaktivitet, som de selv oppfatter som grunnleggende bevis for den sterke koplingen mellom solaktivitet og klima (se ”Physics Today”, mars 2008, s. 50). Formålet mitt er å vise hvordan ukritisk bruk av fysiske teorier kan lede galt av sted hvis man ikke respekterer grunnleggende prinsipper for vitenskapelig metode og hypotesetesting.

Følg med i neste nummer!