Et lite frynsegode vi har som forskere er at konferansearrangører sloss om å finne eksotiske steder til å legge sine møter. For noen måneder siden ga dette meg sjansen til å sette min fot på Azorene for første gang.

Azorene er som kjent en liten vulkansk øygruppe midt ute i Atlanteren, og som ble oppdaget av portugiserne i forbindelse med Columbus’ ekspedisjoner og har vært portugisisk siden den tid.

Da jeg sjekket inn på hotellet med det klingende navnet “Hotel VIP Executive Azores” hadde jeg følge med bare en annen fra samme fly. Det var Kjell, en staut nordmann i begynnelsen av 60-årene, med et ansikt til forveksling lik Hemingway på sine eldre dager. Vi håndhilste på nordmenns vis ved innsjekking og vekslet noen få ord. Kjell var ikke førstereisgutt på Azorene. Han hadde en pasjon for Portugal, og hadde vært flere ganger på Azorene de siste årene.

Ved frokosten neste dag kom vi i skikkelig prat og ruslet ned på havna. Kjell ville vise meg de interessante fiskeauksjonene som foregår fra klokka seks om morgenen etter at båtene kommer inn etter nattens jakt på tunfisk. Kjempefisk i hundrekilosklassen ble vinsjet ut fra båtene i klaser på 6-7 fisk om gangen, spylt rene og plassert i trau på samlebånd som gikk gjennom auksjonshallen. Her står oppkjøperne på en balkong høyt over hallen og kaster ut sine bud med en lidenskap som ikke står tilbake for utbruddene på hvilken som helst aksjebørs. Forskjellen er kanskje at alle oppkjøperne ser ut som de har scoret den store gevinsten når de går ned trappen fra balkongen. Her er det bare vinnere!

Vi gikk ut på kaiene for å få litt innblikk i fiskemetoder. Båtene som tar tunfisk er på størrelse med en nord-norsk fiskeskøyte, med et mannskap omkring ti. Redskapen ser ut til å være en skog av bamusstenger av forskjellig lengde og tykkelse, med en kort line i enden, og en svær krok, noen ganger utstyrt med et plastagn som illuderer en sardin. Båtene er utstyrt med kraftige lyskastere, dette er lysfiske, og dekket skrår svakt ned mot et stort hull i midten. Man trenger ikke å være en rocket scientist for å forstå prinsippet.

Vi kommer i prat med to karer som snakker engelsk med en umiskjennelig amerikansk aksent, uten å tilkjennegi det helt store ordforrådet. De har jobbet tjue år i Canada som fiskere og kan svare på hvordan man kan hale hundrevis av kjempefisk hver natt med de mest primitive redskaper man kan tenke seg.

”Tunfisken samarbeider”, sier de. Med lys og overtalelseskunster gjelder det å få fisken til å gi ekstra god fart til hoppe opp i båten til en sikker død. Ingen kamp mellom mennesket og elementene! Ingen kamp mellom ånd og materie! Til sportsfiskere som kjemper i timevis for å dra opp en laks på to kilo: Med litt overtalelse, og laksen hopper rett opp i steikepanna. Og til Hemingway: Den gamle mannen var en stabeis som ikke forsto overtalelsens kunst. Den forstår man på Azorene.

Dagen er ikke over etter besøket på fiskehavna. Kjell og jeg tar en grei buffetlunsj på en av Ponta Delgadas få utekafeer. Jeg synes personlig at fiskemat som smaker som potetmos og blodpudding maskert som tynne salamipølser er helt ok, fordi jeg har smakt haggis sammen med den mest sofistikerte skotske whisky, og skreimølje sammen med det beste av norsk akevitt, og her koster det en slikk og ingen ting. Ikke reis til Azorene og forvent fransk kjøkken. Reis til Frankrike istedet. Ølet er bra på Azorene, det er det ikke i Frankrike!

Så går Kjell og jeg tilbake til hotellet, avtaler å dele leiebil på søndag, og går hver til vårt. Her starter andre akt. Jeg leser e-post om det jeg da trodde var gledelige nyheter om nye basisbevilgninger til universitetene, lar virkningen av lunsjpilsen dunste bort, og forbereder dagens andre utflukt - joggeturen opp i det vulkanske grønne helvete.

Innbydende lokker denne grønne, grønne øya sine besøkende til å utforske sitt indre, like forførende som de grønnkledte hos Peer Gynt. Jeg har planlagt å leie sykkel, men det er ikke så enkelt, og jeg bestemmer meg for å bruke apostlenes hester og gode joggesko. Det fungerte jo bra for 30 år siden.

Klatringen opp i fjellsiden gjennom flere landsbyer minner meg om at ømme akkillessener og en alderstegen kropp muligens kan ha endret bildet fra tretti år tilbake, og får meg til å planlegge en retrett med æren i behold langs den samme ruten. Etter den første halvtimen flater imidlertid landskapet ut, og jeg finner en forlokkende avkjørsel til “Reservo de Recreo do Pinhal da Paz”. Hvem kan motstå noe sånt? En velholdt asfaltert veg mellom gjerder av vulkanstein. Nyydelig!

Stemningen daler noe da jeg kommer til en slette der gjerdet er erstattet med en enkel ståltråd i 50 cm høyde. Her regjerer den største oksen, med de største og spisseste hornene jeg noen sinne har sett (mer som en elefant, spør du meg).
Heldigvis oppfatter tydeligvis ikke oksen meg som en potensiell parringspartner for kua (av samme dimensjon) som ligger like ved, og jeg passerer ærbødig og ydmykt uten dikkedarier lengst ute i motsatte vegkant da et hvitt prosjektil skyter mot meg fra den andre siden av vegen. Dette viser seg å være et meget støyende og uklassifiserbart eksemplar av arten Hund etterfulgt av et annet eksemplar med sterke trekk fra rasen Pitbull.

Normalt er slike hunder skilt fra offentlig veg med gjerder eller båndføring, men på Azorene er gjerder og porter konstruert for å forhindre bevegelsene til elefantlignende kveg, ikke til å stoppe hunder. Her kommer min erfaring som gammel landevegsløper til sin rett. Med to rasende bikkjer etter meg på vegen er det neppe tiden for å spille overlegen.

Oppskriften er: Stopp, snu deg og se på utyskene. Si gjerne noen vennlige ord på den lokale dialekten, men forvent ikke at det hjelper. Med denne manøveren har jeg ennå til gode at selv det mest ondskapsfulle rovdyr ikke har stoppet i god avstand (minst 10 meter) og vist tegn på usikkerhet. Saken er at så snart du har lykkes i å punktere dyrets oppfatning av deg som et bytte på flukt, så har du den fulle kontrollen. Nå er det tid for å være overlegen og snu ryggen til og gå vekk. Snu deg gjerne og se strengt på dyret hvis det kommer for nært, men vent med løpingen til hylene har stilnet.

Selvsagt har jeg reflektert over hvorfor jeg ikke anvender denne taktikken i større grad også i hverdagen, hvor jeg som oftest er adskillig mindre forsiktig. Jeg tror at svaret ligger i at pitbulls faktisk er farlige. Det er nødvendig å vurdere farlighetsgraden av en trussel når man utformer en strategi. Dette er noe jeg har tenkt mye på i forbindelse med hvordan vi forholder oss til klimaendringer. Global oppvarming er en pitbull, ikke en harmløs puddel.

Dette høres veldig overlegent ut, og sannheten er at jeg er ganske skjelven etter møtet med disse utyskene, og er ikke veldig lysten på å ta samme vegen tilbake. Jeg kommer snart opp til den vidunderlige “Pinhal da Paz”, og søker en mulighet dor å finne en annen veg, hvilket også ligger i en landevegsløpers natur - ingen ting er kjedeligere enn å returnere via same rute. En smal grusveg slynger seg rundt parken, og går til overmål nedover bakke. I det fjerne åpenbarer en svær golfbane seg, og jeg lovpriser sivilisasjonens goder. Ingen fler villdyr, og mulighet for kontrollert retrett langs siviliserte gatestrekninger.

Det er nå gått en og en halv time siden starten på ekspedisjonen, nær tålegrensen for mine alderstegne ben, men med kysten i sikte regner jeg med en knapp halvtime til hotellets trygge omgivelser. Min stedssans sier meg at jeg har kommet ned til klippekysten litt vest for Ponta Delgada, så jeg blir litt forbauset over å ikke finne spor av byen da jeg legger kursen østover.

De eneste mennesker man finner på slike øde steder i katolske land er mer eller mindre unge mennesker som ikke finner andre steder å synde (hviket forklarer hvorfor biler er så populære i strøk som ellers er veldig lite egnet for bilkjøring). Jeg klarer imidlertid å distrahere et par som ikke er kommet så langt i akten, og de peker i motsatt retning av hva jeg løper, men også mer tilbake mot fjellene hvor jeg kommer fra. Jeg regner med at det siste er et uttrykk for latinsk mangel på presisjon, og legger kursen vestover langs kysten, gjennom en landsby og ut på en endeløs strekning som ikke åpenbarer noen større by.

Etter å ha tilbakelagt denne strekningen passerer jeg grensen til en by, som ved nærmere ettersyn heter Ribeira Grande, ikke Ponta Delgada. Uten GPS og uten å ha studert kartet grundig før start, er det ikke så mye jeg kan slutte fra denne opplysningen.

Jeg stopper en enslig syklist og spør om vegen, og han forklarer gestikulerende at jeg skal fortsette et lite stykke til og så ta opp mot fjellene, og deretter vestover. Ved neste gathjørne bekrefter en eldre tannløs gubbe (som kanskje også er døv) at jeg skal ta opp mot fjellene langs en smal krøttersti. Langs denne stien er det et konstant kjør av hissige bikkjer og bråkete melkemaskiner som gjør det umulig å kommunisere med folk, men endelig kommer jeg inn på en bilveg som går øst-vest. Spørsmålet er - øst eller vest?

En bil kommer ned langs en sideveg, og jeg stopper den med hissige armbevegelser. Vegen til Ponta Delgada? Joda, jeg kan dra vestover , eller østover. Ett fett. Hvor er jeg fra? Norge? Kjenner jeg en forfatter som heter Knut Kristoffersen fra Norge? Han maler bilder også. Ponta Delgada? Ja, den byen ligger altså på sør-kysten. Du er nå på nord-kysten. Hvor langt? Bare 12 kilometer. Nå er det to og en halv time siden start.

Etter grundig instruksjon om vegen ender jeg opp med å stavre meg motorvegen tilbake over øya. Jeg er i hus fire timer etter start, litt tørst, ømme lår, sikkert lite elegant ganglag de kommende dagene, men med et minne som neppe vil forsvinne like lett som hvilken som helst dag på jobben.

Navigare necesse est?

Kanskje ikke. Kanskje de viktigste dagene er de hvor vi våger å vandre på måfå?