Jeg hørte statsministerens nyttårstale som innholdt mange kloke ord om forvaltningen av vår oljekapital og om å leve av hverandres arbeid, ikke andres arbeid. Satsing på langsiktig bygging av kunnskapskapital var statsministerens hovedbudskap. Talen var i tråd med en rykende fersk spørreundersøkelse som viser at flertallet av det norske folk mener det er viktigere å investere oljekapitalen i forskning og utdanning her hjemme enn å investere den i utlandet.

Nyttårstaler er en ting. Realiteter er noe annet. Norge ligger noe over gjennomsnittet i OECD-landene i forskningsinvesteringer per innbygger, men langt under gjennomsnittet målt i prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP). Norge investerer 1.6% av BNP i forskning og utvikling (FoU), mens Sverige og Finland investerer 3.6%. I universitets og høgskolesektoren (UoH-sektoren) investerer Norge 0.5% mens tilsvarende i Sverige og Finland er 0.8% og 0.7%. Den virkelig store forskjellen mellom Norge og de rike OECD-landene ser vi i næringslivets investeringer i FoU. Norsk næringsliv investerer 0.7%, danskene 1.6%, mens svensk og finsk næringsliv investerer 2.4% av BNP. I Norge betyr næringslivets forskningsvegring et stort press på UoH-sektoren for å utføre forskningsoppgaver som næringslivet tar ansvaret for i andre land. Først og fremst går dette ut over grunnforskningen og rammer også utdanningen av forskere og lærere. Derfor er de reelle forskjellene i investeringsnivået i UoH-sektoren mellom Norge og andre rike OECD-land mye større enn tallene for sektoren viser. Ikke-næringsrettet forskning er på veg ut ved mange universiteter og høgskoler.

Jeg skal nevne noen tall som illustrerer situasjonen fro grunnforskningen. I årets søknadsrunde i Norges Forskningsråd (NFR) var det 13 millioner kroner til fordeling til fri forskning innen matematikk og naturvitenskap. NFR behandlet 133 søknader med totalt søknadsbeløp på 212 Mkr. Det ble innvilget 13 søknader som hver fikk tildelt i gjennomsnitt 1 Mkr for 2010. Et raskt overslag viser at det tildelte beløpet omtrent svarer til kostnadene i lønn og honorarer forbundet med utforming og bedømmelse av de 133 søknadene. Når jeg forteller dette til utenlandske kolleger, så tror de jeg skrøner. De kan ikke forestille seg at verdens rikeste land kan neglisjere grunnforskningen så totalt.

For noen år siden arbeidet jeg ved Institutt for fysikk ved Universitetet i Tromsø. Vi kunne tilby et godt utdanningstilbud i fysikk og hadde bredt spektrum av grunnleggende forskningsaktiviteter sentrert rundt øvre atmosfære og det nære og fjerne verdensrom. I dag heter vi Institutt for fysikk og teknologi, det er stort sett bare de teknologiske fagene som har sjanser til å oppnå ekstern finansiering, og instituttet akkumulerer flere millioner kroner i underskudd hvert år. På godt norsk betyr dette at vi er vi dundrende konkurs. Staben av fysikere går gradvis av for aldersgrensen og på grunn av budsjettunderskuddet blir disse ikke erstattet av yngre krefter. Talentfulle yngre fysikere har ingen karrieremuligheter ved Universitetet i Tromsø, og liknende situasjoner er det ved mange andre universitet. Vi som fortsatt jobber ved instituttet må ta på oss stadig flere undervisningsoppgaver, men makter likevel ikke å opprettholde studietilbudet. Forskning må vi gjøre på fritiden. Vi merker godt at den faglige kvaliteten på studentene som søker til fysikkstudiene synker, og vi gir dem et stadig dårligere utdanningstilbud. Tilsvarende tilstander har man ved andre institutt som er dominert av grunnforskning og undervisning i basale fag som matematikk og statistikk. Det er disse instituttenes undervisning og forskning som skal produsere den grunnleggene kunnskapskapitalen som statsministeren priset i sin nyttårstale.

Mange undersøkelser viser at nasjonen er inne i en negativ spiral når det gjelder den unge befolkningens kunnskap innen basale fag, spesielt i realfagene. Men det er ingen ting som tyder på at politikerne tar alvoret i situasjonen inn over seg. Både i skoleverket og i UoH-sektoren kommer det stadig nye initiativer til hvordan man skal bedre kvaliteten av undervisning og forskning gjennom organisatoriske grep og effektiviseringstiltak. Eksempelvis er det nylig opprettet et departementsoppnevnt utvalg som skal utrede hvordan man skal kunne øke den samfunnsøkonomiske gevinsten av de offentlige investeringene i forskningssektoren. Jeg er overbevist om at dette er en feilslått strategi. Det er ikke mulig å effektivisere skoler eller fagmiljøer som må bruke alle tilgjengelige krefter på å håndtere en permanent budsjettkrise. Først må miljøene få ressurser som gir et minimum av handlingsrom. Deretter kan man begynne å se på metoder for å øke den samfunnsmessige avkastningen. Men for UoH-sektoren bør denne avkastningen - i statsministerens ånd - først og fremst måles i kunnskapskapital, ikke i klingende mynt.

At næringslivet i våre naboland investerer mer enn tre ganger så mye i FoU enn norsk næringsliv har selvsagt sammenheng med at Norges rikdom er bygd på simpel råvareproduksjon. Olje- og gass-rikdommene har gjort oss til en nasjon fattig på høyteknologi og avansert kunnskap. I stedet for å tvinge oljeselskapene til å finansiere FoU i andre næringslivssektorer, presser myndighetene denne typen forskning inn i UoH-sektoren ved å gjøre slik forskning til en betingelse for å overleve. Dermed tvinges sektoren til å svikte sin primære oppgave, som er å bygge den langsiktige kapital av kunnskap, som er resursen vi skal leve av når oljeeventyret er over. Derfor lever vi i dag i stadig større grad av andres arbeid, gjennom økende import av høyt utdannet arbeidskraft, stikk i strid med statsministerens anbefalinger. Slik suser Norge mot avgrunnen på første klasse, med stas-ministeren i førersetet.

Godt nyttår, Jens!