Klimadebatten er så vanskelig, fordi ulike personer med ulike agendaer har en tendens til å tolke de samme dataene helt forskjellig. Vitenskapelig objektivitet, redelighet og etterrettelighet blir satt på en tøff prøve. Ved å lese denne bloggen grundig kan du teste hvor du selv står.

Det foregår en hissig debatt i kommentarspalten etter Pål Prestruds kronikk med tittelen Klima og faglig etterrettelighet publisert på forskning.no 26. desember. I denne forbindelse har jeg lovet debattantene å legge ut et par kurver til illustrasjon av et poeng som er et av diskusjonens kjernepunkter.

Jeg har i mine kommentarer angrepet en spesiell type utsagn som i forskjellige sammenhenger er presentert i artikler av professor emeritus i astrofysikk, Jan Erik Solheim, solforsker Pål Brekke, og i den nevnte kommentarspalten av Erik Bye.

Sistnevntes formuleringer er mest eksplisitt, så jeg gjengir denne i sin helhet:

• Et av de store stridsspørsmålene nå er om temperaturen fortsatt stiger, eller om den har flatet ut. Dersom en ser på temperaturkurver fra HadCRUT3 og UAH MSU, inkludert data for november 2008 er det liten tvil om at den globale temperaturen har flatet ut etter 2000, dvs. den globale oppvarmingen har stanset opp. Men dette er det tydeligvis vanskelig for Prestrud å innrømme direkte. I sin kronikk refererer han til fagfellevurderte artikler, publisert i internasjonale tidsskrifter. Forfatterne her konkluderer i følge Prestrud med at den globale oppvarmingen fortsetter. Dette til tross for at temperaturmålingene de siste 10 år har vist nærmest ingen endring.

Grunnen til at jeg gjerne vil presentere de aktuelle temperaturkurvene for leserne er for å illustrere hvor ulikt mennesker med forskjellige agendaer kan fortolke det samme datamaterialet, og samtidig oppfordre leserne til å vurdere dette materialet ut fra egne premisser.

I den første figuren viser den røde kurven variasjonene i global atmosfæretemperatur (målt i grader Celsius relativt til en referanseverdi) fra 1979 fram til mai 2008. Dette er den samme kurven som Jan Erik Solheim viste i avisa Nordlys 24. juli.

Den øverste kurven viser variasjonen av en indeks som beskriver deet såkalte ENSO-fenomenet . Dette er en naturlig klimasvingning med periode 3-7 år forbundet med havstrømmer i det sydlige Stillehavet. Når denne ENSO-indeksen er lav er atmosfæretemperaturen på den sydlige halvkule lavere enn normalt, og dette påvirker også den globale middeltemperaturen i atmosfæren.

De orange vertikale pilene har jeg plassert der ENSO-indeksen har sine lokale maksima, og de blå pilene der indeksen har sine minima. Jeg overlater til leserne å avgjøre om de ser de den samme sammenhengen som jeg gjør.

Det Bye leser av denne kurven er en økende trend i temperaturen fram til år 2000, og at den deretter flater ut. Min persepsjon er en kurve dominert av kraftige svingninger på skala fra 3-7 år, hvor den økende trenden bare kan spores ved å glatte ut kurven over en tidsskala på minst 10 år. Derfor ser jeg ingen mening i å snakke om en utflating i denne trenden ved å betrakte et tidsrom så kort som 8 år, som er tiden som er gått siden år 2000. Det jeg ser av disse kurvene fra år 2000 til i dag er en svak, men langtrukken positiv ENSO-periode (El Niño), etterfulgt av en sterk, men kortvarig negativ fase (La Niña).

Jan Erik Solheim la i et leserinnlegg i avisa Nordlys 24. juli spesiell vekt på det kraftige temperaturfallet på over 0.7 grader Celsius fra januar 2007 til mai 2008, og at temperaturen på dette tidspunktet (mai 2008) var den samme som i januar 1979. Ifølge Solheim indikerte dette at temperaturstigningen var reversert, og at global oppvarming kanskje er en illusjon.

Problemet med denne typen tankegang er at man kan oppnå bortimot hvilken konklusjon man ønsker ved å velge passende start og sluttpunkt for data-serien. Hvis vi f.eks velger startpunktet i minimumet vi hadde i 1985, og sluttpunktet i 1998 da vi hadde en spesielt kraftig El Niño, så får vi en temperaturøkning på 1.2 grader over en periode på 12 år, altså en temperaturstigning på 1 grad per tiår. Dette er selvsagt rent tøv, men illustrerer godt hva det er slags tankegang Solheim & co. vil ha oss til å svelge.

Pål Brekke synes det er interessant at den lave temperaturen i mai 2008 sammenfaller med at minimumet vi har i solens 11-års syklus akkurat nå er ekstra kraftig og langvarig. I likhet med Solheim er han ikke fremmed for at klimaendringene vi observerer i vår tid i stor grad er styrt av endringer i solaktiviteten og ikke av menneskeskapte prosesser. Hvis dette skal være tilfellet, må dette siste temperaturfallet fra januar 2007 til mai 2008 ha andre årsaker enn de foregående 6 temperaturfallene (assosiert med La Niña episoder) siden 1979. Det har nemlig ikke vært observert reduksjoner i solflekkaktiviteten som sammenfaller med disse tidligere temperaturfallene.
 

Det kanskje mest slående observerer vi imidlertid om vi går inn i databasen for temperaturkurven og oppdaterer den for måneden fra mai til november 2008. Denne oppdaterte kurven kan leserne studere i den andre figuren, og viser en jevn temperaturstigning på 0.5 grader de siste 5 måneder. Derimot er solaktiviteten like lav som den var for 5 måneder siden. Hvor er det blitt av det interessante sammenfallet mellom lav temperatur og lav solaktivitet?

Jeg overlater til leserne å tolke hva de ser, og å trekke sine egne konklusjoner.