I sin tankevekkende TV-dokumentar ”Fornuftens fiender” på NRK 2 drøfter evolusjonsbiologen Richard Dawkins (verdenskjent for boka The Sefish Gene) det paradoksale faktum at rasjonell vitenskap og forskning har så trange kår og dårlig omdømme i vestlige industriland. Blant disse landene er i tillegg Norge en av de dårligste i klassen. Kunnskaps- og ferdighetsnivået i matematikk og naturfag i grunnskolen er dalende, og stadig færre unge mennesker ønsker å studere slike fag, til tross for at den samme ungdommen er storforbrukere av teknologi og er levende opptatt av tema som helse, miljø, klima, og bærekraftig energi. Det kan virke som mange unge føler seg fremmedgjorte i forhold til den vitenskapen som danner grunnlaget for vår moderne livsform.

For hundre år siden var det helt annerledes. Vitenskapsfolk nøt stor respekt i alle samfunnslag, og dagsaviser som Aftenposten og Morgenbladet kunne bringe lange artikler om vitenskapelige tema. På den tiden sto man midt oppe i en vitenskapelig og teknologisk revolusjon, og det visste folk. Vitenskapen var i ferd med å oppdage kvantefysikken, prinsippene for hvordan atomer og molekyler er bygget opp, og relativitetsteorien revolusjonerte våre forestillinger om tid og rom og la grunnlaget for å formulere rasjonelle teorier for skapelsen og utviklingen av universet.

På 1950-tallet la man grunnlaget for den molekylære genetikken, og dermed for en mikrobiologisk forståelse av Darwins evolusjonsteori og for utviklingen av moderne medisin og farmasi. I år er det 200 års jubileum for Darwins fødsel, og et nytt paradoks er at evolusjonsteorien er utsatt for kraftigere angrep enn noen gang tidligere, blant annet fra en retning som kaller seg ”intelligent design”.

Etter 1975 har informasjonsteknologien revolusjonert samfunnet på en måte som er mer dyptgripende enn noen annen teknologisk omveltning i menneskehetens historie. Mennesker som er født etter PC’ens inntog tar gjerne denne teknologien som en selvfølge, mens vi som er eldre har vår fulle hyre med å henge med. Men datamaskinene har også revolusjonert den vitenskapelige tenkemåten og gjort det mulig å håndtere vitenskapelige problemer som man tidligere bare kunne fabulere om. De har brakt oss et langt steg nærmere å etablere en vitenskapelig beskrivelse av komplekse prosesser som eksempelvis klimasystemet, verdensøkonomien, menneskekroppen, hjernens funksjoner, og språk som kommunikasjonsmiddel.

For meg, som er født midt i det tjuende århundret, oppleves det som mirakuløst at jeg har fått anledning til å oppleve en slik omveltning. Hadde jeg vært født et halvt århundre tidligere, ville jeg ha måttet kjempe meg gjennom to verdenskriger og kanskje trukket mitt siste sukk i det de første mennesker satte sin fot på Månen. Dramatisk nok kanskje, men ikke den beste måten man kan tilbringe den tilmålte tiden vi er tildelt på denne vidunderlige planeten.

Likevel skulle jeg gjerne ha vært en generasjon yngre, og fått anledning til i større grad å delta i det unike eksperimentet som heter ”Menneskeheten på planeten Jorden i det tjueførste århundret”. Derfor synes jeg det er trist at så mange av den yngre generasjonen ikke blir gitt muligheter for å oppdage hvilke skatter som ligger for deres føtter klar til utforskning. Dette er min generasjons ansvar, og noe jeg lenge har hatt lyst til å bidra til å rette opp, etter beste evne.

I likhet med idrett er forskning først og fremst lek og moro, men gleden er kanskje aller størst når leken er paret med seriøsitet og innsats. Som gammel idrettsmann føler jeg at parallellen mellom idrett og forskning er så opplagt at jeg synes det kunne være verd å prøve å kombinere dem. Denne ideen har jeg klart å få Forskningsstiftelsen ved Universitetet i Tromsø og Sparebanken Nord-Norges gavefond til å tenne på, gjennom å finansiere et lekent prosjekt som vi har gitt navnet: En felles arena – idrett møter utdanning. Prosjektet har som formål å utnytte ressursene hos den organiserte idrettsungdommen til å stimulere annen ungdom til å utforske sine egne fysiske og mentale ressurser gjennom å drive idrett, gjennom utdanning , og gjennom utvikling av en sunn humanistisk og vitenskapelig innstilling til seg selv og omgivelsene.

Høydepunktet i prosjektet blir en stor ”happening” i Fløyahallen i Tromsø 9-10 mai, der lag fra idrettsklubber, grunnskole, videregående skole og universitet setter hverandre i stevne gjennom konkurranser i utvalgte øvelser som setter krav både til kropp og hjerne. Min oppfordring er derfor: Dropp alternativmessen i år, og sjekk heller vårt nettsted enfellesarena.org. Vær med å gjøre dette til årets vettuge begivenhet.