Koronahåndteringen satte ekspertene i sentrum for politiske beslutninger. Avbildet: Bent Høie forsøker å hindre Camilla Stoltenberg i å bryte reglene for håndhilsing med Erna Solberg.

Hva gjør vi med ekspertveldet?

KRONIKK: Kunnskap gir ekspertene makt. Hvordan vet vi at ekspertenes kunnskap er sann?

Ekspertene er populistenes fremste motstandere. Dette henger sammen med den makten de har i moderne, kompliserte samfunn. De har makt i kraft av den viten de besitter og i kraft av den rollen uavhengige ekspertorgan spiller i utøvelsen av offentlig myndighet. Det være seg uavhengige sentralbanker, byråer, direktorater og tilsyn.

Slike organ sees som nødvendig for å indentifisere gangbare løsninger, for å klare opp i komplekse problemer under usikkerhet og risiko. Uavhengige ekspertorgan skal opptre profesjonelt og nøytralt på armlengdes avstand fra politisk myndighet. De er legitime i kraft av å være hinsides politikk.

Ekspertorgan opptrer ikke bare nøytralt

Nå viser imidlertid studier at disse organene ikke bare opptrer rent faglig og nøytralt. Normen er at politikerne sier hva som bør gjøres, de setter målene. Ekspertene sier hva som faktisk er tilfelle og hvilke middel som er rasjonelle for å nå målene. Problemet er at ekspertene også sier hva som bør gjøres; de går fra «er» til «bør» og spiller dermed en politisk rolle. Ekspertene bruker skjønn og er med på både å lage politikk og å iverksette den.

Hvis kunnskapen er sosialt konstruert, hva forhindrer da makthaverne fra å konstruere kunnskap som de selv vil?

Den evidenspolitiske bevegelsen vil råde bot på problemet ved å renske slike organ for verdier og få dem til å handle på en rent vitenskapelig måte. Man skal over til presis informasjon og objektiv kunnskap om hva som virker. Ved å separere fakta og verdier skal en kunne sjalte ut alle skjønnsspørsmål.

Fakta er imidlertid sjelden ukontroversielle; de er belastet med verdier og fortolkningsrammer. Forskningen har vist at framstillingen, utvelgelsen og overføringen av kunnskap knapt er nøytral, men baserer seg på ekstra-vitenskapelige støttefaktorer.

Uten verdier blir ekspertene impotente

Verdier er involvert ettersom ingen fakta, intet bevis, kan verifisere en hypotese og ettersom forskere må vurdere konsekvensene av å ta feil. Hva mer er, uten verdier blir ekspertene impotente; de blir ikke i stand til å gi relevante råd.

Under pandemien ser vi den medisin-faglige ekspertisen i fri verdimessig utfoldelse. Den nøyer seg ikke med å dokumentere fakta, men uttaler seg fritt om tiltakenes rimelighet og rettferdighet og kommer med sin oppfatning av det gode samfunn. Skillet mellom er og bør glimrer med sitt fravær.

Når en ikke kan få verdier bort, når en ikke kan få pastaen tilbake på tuben, slik den evidenspolitiske bevegelsen ønsker, hva gjør vi da? Å gi avkall på sannhetsbegrepet er knapt en farbar vei.

Hvordan kan vi tro på ekspertene?

I år er igjen Holbergprisen blitt tildelt en forsker som har viet livet sitt til å kritisere hvordan kunnskap blir til. Sheila Jasanov påviser at vitenskapen ikke er verdifri og at selve produksjonen av kunnskap er infisert med politikk. Konstruksjon av vitenskap er ofte vilkårlig og feil. En tidligere vinner av Holbergprisen, Bruno Latour hevdet at «alt er politisk».

Men hvis vitenskapen er politisert fra starten av, hvordan kan vi da tro på ekspertene?

Hvis fakta og verdier er sammenvevde, hvis der ikke er noen objektivt sikre svar, hvor kan vi da holde ekspertene ansvarlige?

Hvis kunnskapen er sosialt konstruert, hva forhindrer da makthaverne fra å konstruere kunnskap som de selv vil?

Det er slike poenger som har fått en del kritikere til å gå i seg selv og innrømme at deres kritikk har vært med på å skape en basis for den populistiske, «post-truth»-bevegelsen.

Foreløpige sannheter

En ting er å forstå hvordan kunnskap blir til, hvordan den er konstruert, noe annet er å kunne forsikre seg om at den er sann og allmenngyldig. Her gjelder det å holde fast på sannhetsbegrepet.

Men i stedet for å oppfatte ekspertkunnskap som uttrykk for objektive sannheter, så må en oppfatte den foreløpig sann og som bud på hvordan problemer skal forstås og løses. Ekspertene lanserer forslag og kommer med råd som andre kan prøve sannhetsgehalten og fornuftigheten i.

Dette er mulig når en forstår at demokratiet ikke først og fremst er knyttet til deltakelse i valg, men i den adgangen alle har til å delta i det offentlige ordskiftet. Der kan lek og lærd kreve begrunnelser for tiltak. Men de har også krav på begrunnelser.

Feil unngås ved å invitere alle, ja hele verden, til å undersøke om det vi holder for sant faktisk er det.

Normen om at berørte parter skal høres, og at beslutninger skal begrunnes, er knesatt i forvaltningsloven og offentlighetsloven, og i EU traktaten. Begrunnelse er pålagt organene som en intern del av riktig saksbehandling. Det faktum at ekspertorganer blir avkrevd begrunnelser, at de må forklare, belegge og rettferdiggjøre sine råd offentlig, gir mulighet for å stille ekspertorganer til ansvar.

Når ekspertene uttaler seg, når de hevder at noe er sant og at noe må gjøres, så er det å oppfatte som foreløpige forslag, som hypoteser, som det er opp til andre å ta stilling til. Om ikke politikere eller andre beslutningstakere hører på ekspertene, om de ikke får støtte fra vitenskapssamfunnet eller blir diskvalifisert gjennom offentlig debatt, så faller deres forslag død og maktes løs til jorden. Ekspertveldet får bare bre seg ut så lenge vi lar det stå uimotsagt. Eksperter kan ta feil av både fakta og verdier.

Åpen og fri debatt

Det er den åpne, fordomsfrie og kritiske debatt som våre demokratier muliggjør, som danner basis for all rasjonell politikk. Lekfolk så vel som eksperter er feilbarlige. Sikker viten er vanskelig å etablere, men en åpen og fri debatt kan sikre at argumenter og mot-argumenter kommer fram. Den kan også sikre at beslutningstakere ikke handler mot bedre vitende, at de tar utilbørlige hensyn.

Feil unngås ved å invitere alle, ja hele verden, til å undersøke om det vi holder for sant faktisk er det. Når eksperter søker offentlig bekreftelse på at deres råd er riktige, når vitenskapssamfunnet og den brede offentlighet påkalles og kan komme med innsigelser, får vi grunnlag for å vite om premissene for deres råd og anbefalinger er riktige.

Uenighet mellom eksperter er normalt

Mange frykter ekspertstyre. Likevel, ekspertene utgjør ikke noen ensartet gruppe. Uenighet mellom dem er normalen. Der er både ekspertise og mot-ekspertise og en ekspert er en lekmann i forhold en annen ekspert. Dette gjelder i prinsippet. I realiteten florer teknokratiet og paternalismen, begrunnelser holdes hemmelig og debatter forstyrres systematisk i en oppsplittet og mediestyrt offentlighet.

Den demokratiske idé om styring gjennom den offentlige bruken av fornuft krever at begrunnelsesplikten blir reell og at det offentlige ordskiftet tar form av en informert debatt. Slike kan en unngå at velgerne springer til demagogene når jorden brenner og pandemier herjer. Et post-truth-demokrati vil ikke være et demokrati.

LES OGSÅ:

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Powered by Labrador CMS