Av Kathrine Frey Frøslie, biostatistiker og forsker. Har funksjonell data-analyse, glukosemetabolisme og undervisning som sine spesialfelt

Jeg hadde jobbet med doktorgraden min i biostatistikk i nesten seks år og det hadde vært en intens høst. Fjortende desember, seks dager før innleveringsfristen, rapporterer min 12 år gamle sønn at kaninen vår halter. Det var begynnelsen på slutten.

Ph D-day minus 6.

Utekaninen Rufus snubler mer enn han halter. Det er ikke bra! Men det er allerede mørkt og Rufus må vente. Jeg sitter oppslukt med tittelen på doktorgradsavhandlingen min. Som mye annet i prosjektet har den forandret seg underveis. Det er jo sånn forskning er: Man vet ikke helt hva som må gjøres eller nøyaktig hva man finner, før det faktisk er gjort og funnet. Dataene mine er fra gravide damer, og doktorgraden min er i skjæringspunktet mellom medisin og statistikk. For seks år siden var tittelen relativt diffus: «Statistical methods for non-trivial clinical designs». Men den ferdige avhandlingen er ikke så diffus. Jeg har brukt såkalt sti-analyse for å finne ut om sammenhengen mellom mors BMI og barnets fødselsvekt skyldes at overvektige kvinner har et høyere nivå av betennelse i kroppen enn slanke. Tøft, synes jeg. Jeg har også fordypet meg i målinger av de gravide damenes blodsukker, og brukt såkalt funksjonell data-analyse for å regne på det. Enda tøffere. En stor del av avhandlingen handler om funksjonell data-analyse, og før jeg går og legger meg, har jeg døpt avhandlingen «Applications of path analysis and functional data analysis in a longitudinal, clinical cohort study of pregnant women and their neonates.» Jeg er fornøyd.

Ph D-day minus 5.

Rufus beveger seg veldig rart. Ikke spiser han heller. Under den myke kaninvinterpelsen kjennes bakbeina helt fine, så vi skjønner ikke helt hva som er galt. Men så hopper han ned på bakken, og da ser vi det: Rufus er helt skjev! Det er så vidt han klarer å karre seg inn i jordhula si. Å nei!! Kaniner kan få brudd i ryggen, det vet vi, og da er utsiktene dårlige, har vi hørt. Ungene gråter, jeg gråter, og veterinæren her på Nesodden åpner ikke før i morgen mandag kl 10. Familien er i krise, og doktorgraden må vente.

Ph D-day minus 4.

Uplanlagt hjemmekontor. Ungene er redde for at de skal komme hjem fra skolen til død Rufus. Mer gråting. Jeg trøster meg med avhandlingen: «Verdens fedmeepidemi og tilhørende økning i type 2-diabetes er en konsekvens av at samfunnet er i endring. Mennesker har en stadig mer stillesittende livsstil, og spiser større mengder og mer energirik mat. Vi burde tilpasse næringsinntaket til energiforbruket.» Jeg rekker også å lese på kanin.org at kaniner også skal ha mager mat og mye mosjon, før jeg tar Rufus under armen og løper ned til veterinæren. Hun kan ikke kanin, og nærmeste kaninkyndige veterinær er helt ute på Ås! Jeg løper hjem igjen, gir blaffen i en mail fra veilederen min, tømmer en pappeske med puslespill utover stua, fyller den med sagflis, høy og en skjev kanin. Med klampen i bånn, og mens jeg sier trøstende ting til det syke pelsdyret i pappeska, kjører jeg til Ås. Klokka har blitt over tolv når jeg får vite at Rufus enten har ørebetennelse eller parasitten E. Cuniculi, og at det finnes medisin mot begge deler! Hurra! Rufus kan overleve! Jeg gråter enda mer og forbanner tynnslitte PhD-nerver. «Men, » sier veterinæren, «det fordrer medisiner og kanin-kosttilskudd hver fjerde time i en uke.» Jeg regner fort i hodet. Hver fjerde time. I en uke. Og innleveringsfrist på fredag. Jeg er ganske god i hoderegning, men dette regnestykket går ikke opp. Jeg føler meg helt kald innvendig. Neste regnestykke går heller ikke opp: Om litt over en time, på Blindern, starter foredraget med Steve Marron. Du har kanskje ikke hørt om ham? Det har jeg! Han er selve eksperten på funksjonell data-analyse. I vår nerdeverden er det som å ha billett til første rad på Bruce Springsteen-konsert. Og her står jeg på Ås med en syk kanin i en pappeske, 20 antibiotikasprøyter, et eksemplar av «Den store kaninboka», en pose kosttilskudd for kaniner, og resept på parasittmedisin for småfe.


Ph D-day minus 3.

Uplanlagt hjemmekontor. Igjen. Og ingen julelunsj på Kvinnehelsesenteret. Ungene er forsiktige optimister i det jeg sender dem på skolen. Selv er jeg ikke like sikker. Rufus er skjevere enn noen gang, og hvordan får man en kanin til å spise medisinen sin? Innimellom kanin-kost-tilskudd (brun, stinkende baby-grøt), antibiotika, trøst og parasitter, leser jeg i avhandlingen min at mange medisinske forskere risikerer å gå glipp av viktig informasjon fra dataene sine fordi de ikke benytter seg av nye statistiske metoder som utvikles. Slike metoder er ofte nødvendig for å finne svar på intrikate medisinske og fysiologiske spørsmål som stilles. Jeg er strålende enig med meg selv.

Ph D-day minus 2.

Jeg dytter kaninmedisin i Rufus (jakka jeg bruker er stiv av brun, størknet kanin-kosttilskuddsgrøt) og drar på kontoret. I dag må referanselista i avhandlingen ryddes. Den består av 176 artikler, bøker og nettsider om svangerskap, blodsukkerregulering, inflammasjon og immunsystemet, fedmeepidemien og type 2-diabetes, om Pedersen-hypotesen som forteller hvordan de bittesmå sukkermolekylene i mors blod suser gjennom morkaken og over til barnets blod, mens mors insulinmolekyler er for store til å komme seg gjennom morkaken, så barnet må lage sitt eget insulin og vokser i takt med det, om Barker-hypotesen som forteller at barn som er født underernært og «programmert» til å være tynne, men som blir overforet i barndommen, har ekstra stor risiko for type 2-diabetes, om sti-analyse og funksjonell data-analyse. Mens veilederne rister oppgitt på hodet løper jeg fra kontoret for å rekke nesoddbåten og neste dose kaninmedisin. Rufus er fortsatt en svært syk kanin.


Ph D-day minus 1.

Kaninmedisin. Kontoret. De 13 word-dokumentene som sammen utgjør avhandlingen skal for første gang settes sammen til én stor fil. Skrekkblandet fryd. Her på Det medisinske fakultet er det vanlig at en avhandling består av 3-4 vitenskapelige artikler, samt en sammenskriving som setter artiklene inn i en større sammenheng og antyder hvor forskningen bør gå videre. Min avhandling er således helt vanlig, men det føles deilig å se navnet sitt på trykk på forsiden. Jeg printer ut hele greia, 164 sider. Det blir en stor bunke med varme ark, og jeg må bruke ekstra lange stifter for å få stiftet dem sammen. Jeg er så stolt at gliset mitt varer over hele Oslofjorden på vei hjem til den syke kaninen. Og: Ser han ikke litt kvikkere ut i dag? Litt mindre skjev?

Ph D-day. Fredag 20. desember.

Kaninmedisin. Kontoret. Jeg kopierer avhandlingen over på fire splitter nye minnepinner. Sjekker hver enkelt. Sjekker hver enkelt en gang til. Tar taxi fra kontoret og ned til Ullevål stadion (feil sted) og tilbake til Sogn arena, et steinkast fra kontoret (riktig sted, taxi var helt unødvendig). En hyggelig mann tar imot minnepinner og formelle papirer.

Det var slutten. Jeg har levert.

Epilog, februar 2014.

Avhandlingen ligger til vurdering hos komiteen, og Rufus hopper rundt i snøen, frisk og pelsete. I løpet av intense uker i desember presenterte jeg tverrfaglig forskning som kan gjøre oss bedre i stand til å forstå blodsukker-regulering og utvikling av svangerskapsdiabetes og type 2-diabetes, og jeg reddet et kaninliv. Det var en god dag på jobben.