Overvekt kan skape problemer for både mor og barn. Men er det hver enkelt kvinnes ansvar at vi verdens befolkning blir tyngre?

Av: Linn Marie Sørbye, jordmor og doktorgradsstipendiat ved Nasjonal kompetansetjeneste for kvinnehelse

På vei ut til postkassen for å hente dagens avis, er jeg fortsatt søvnig i bevegelsene etter en god natts søvn. Det er august måned og luften varsler endring i naturen.

Jeg kjenner en uro i magen vokse idet jeg åpner avisen på side fire. Overskriften lyser mot meg: «Noen få kilo dobler risikoen for diabetes under svangerskapet». Jeg tenker med meg selv at overskriften ikke er slik jeg ville ønsket meg den og kjenner derfor et stikk av dårlig samvittighet. Håper ikke gravide kvinner blir skremt av budskapet!

Jeg er jordmor og jobber med en doktorgrad ved Nasjonal Kompetansetjeneste for kvinnehelse. Avisoverskriften handler om forskningsfunnene jeg nylig har publisert.

Jeg og mine kollegaer har funnet at kvinner som går opp i vekt fra første til andre svangerskap har økt risiko for å få svangerskapsdiabetes andre gang de blir gravide. Dette fant vi ut ved å bruke informasjon fra Medisinsk fødselsregister. Du kan lese mer om forskningen min her på forskning.no.

For meg som forsker, er det å dele kunnskapen min med andre hele meningen med det jeg driver med. Likevel er jeg litt spent på hvordan budskapet blir tatt imot av de gravide.

Krav om ideallivet

Når jeg tenker på gravide kvinner i dag, ser jeg for meg flinke damer som prøver å gjøre alt det beste for det ufødte barn. Som lett tar på seg ansvaret for alt og som har mange oppgaver på jobb og i hjemmet. Som prøver så godt de kan å rekke over alt; være en god mor, partner, kjøre barna hit og dit, se bra ut, lage kreative matpakker, bake boller til dugnad – i tillegg til full jobb.

Hvor mange bilder har du sett på sosiale medier av kvinner som later seg på sofaen?

Det kan oppleves som et press på kvinner om å leve et idealliv og ikke minst mens de er gravide hvor det er standarder og anbefalinger som skal etterleves.  Og så kommer sånne forskere som meg og snakker om vekt, spising og trening.

 «Hvordan skal vi få tid til mer?», ville jeg nok tenkt selv.

Vi må ta fedme på alvor

Men som jordmor og forsker kan jeg ikke overse tallenes tale.

Globalt har det vært en økning i overvekt og fedme siden 1980, spesielt i aldersgruppen 20–40 år. Den nylig oppdaterte Folkehelserapporten «Helsetilstanden i Norge» fra Folkehelseinstituttet viser at 25 prosent av kvinner i videregående skole har overvekt eller fedme. Det vil si en kroppsmasseindeks på 25 eller mer.

Som jordmor på fødeavdeling, har jeg fulgt utviklingen av overvekt og fedme med egne øyne. Jeg har sett hvordan overvekt hos den enkelte kvinne øker risiko for komplikasjoner i svangerskapet, under fødsel og i barseltiden.

Som forsker, vet jeg at kvinner med overvekt og fedme ved starten av svangerskapet, oftere får høyt blodtrykk, svangerskapsforgiftning, diabetes og dødfødsler enn kvinner med normalvekt ved svangerskapets start. I tillegg har disse kvinnene i gjennomsnitt mer kompliserte fødsler, barnet fødes oftere ved hjelp av tang, vakuum eller keisersnitt og kvinnene har oftere blødning etter fødsel og vansker med å bli gravide.

Overvekt hos mor kan også gi høy fødselsvekt hos barnet som igjen kan gi økt risiko for overvekt og fedme senere i livet.

Trussel mot kvinnehelsen

Overvekt påvirker med andre ord kvinnehelse gjennom et helt liv og over generasjoner.

Jeg frykter at vi som samfunn ikke fullt har forstått de alvorlige konsekvensene overvekt har for reproduktiv helse. Og hvorfor gjør vi ikke mer for å stoppe utviklingen av overvekt?

Tidligere helseminister i Storbritannia, Sally Davies, hevdet at fedme er den største trusselen mot kvinnehelse og at bekjempelse av dette bør settes på dagsordenen som en nasjonal prioritet på lik linje med terrorberedskapen i landet.

Bort fra hysteriske helsefanatikere

Så hva kan vi gjøre for å endre utviklingen?

Jeg mener at den offentlige debatten og måten vi snakker om overvekt på, altfor ofte går i retning av utseende og kroppsidealer. Når myndigheter og forskere snakker om overvekt og fedme, tror jeg folk ofte oppfatter det som at vi angriper individet og alle mennesker som havner i denne kategorien.

Det er synd, for når vi vet hvilke konsekvenser overvekt har på innsiden av kroppen, bør diskusjonen handle om helse: individets helse, befolkningens helse og fremtidige generasjoners helse.

Men for at dette budskapet skal komme frem, tror jeg vi som samfunn må distansere oss fra polariseringen mellom tynne kroppsidealer og fete kropper. Vi må bort fra hysteriske helsefanatikere og gravide bloggere som pumper jern på studio, har flat mage samme dagen de har født, og som bare spiser linser.

Jeg tror kvinner flest vil ta avstand fra slike «idealer» fordi de ikke identifiserer seg med en slik livsstil. Og fordi det er for stor avstand til det som de mener er mulig for dem selv å oppnå.

Noe godt til kaffen

Men hva burde idealet være? Jeg tror vi kunne kommet langt hvis vi klarte å definere det sunne idealet som det å spise normalt variert og for det meste riktig sammensatt mat til hverdags, unne seg noe godt til kaffen og noe ekstra godt til helgen.

Jeg mener vi som samfunn må finne igjen en avslappethet og balanse i synet på hva som er en god livsstil, slik at vi kan legge fra oss stresset og presset.

Litt aktivitet fremfor ingen aktivitet. Gå eller sykle til butikken i stedet for å kjøre bil. Ja, vi har hørt det før. Mange ganger.

Likevel kan selv et slikt avslappet sunnhetsideal være vanskelig å oppnå for mange.

Hver enkelt kvinnes ansvar?

Så hvem har ansvaret for at verdens befolkning er blitt tyngre? Har hvert enkelt individ ansvar for den globale fedmeepidemien? Og har hver enkelt kvinne ansvar for at gravide veier mer enn før?

Hvis svaret er ja: Betyr det at folk har mindre kunnskap om næringsstoffer og om hvilket kosthold som er anbefalt nå enn før? Eller at kvinner har dårligere viljestyrke og dømmekraft nå enn før?

Som mamma til to jenter, ser jeg en annen virkelighet: Tilgjengeligheten av usunne og sukkerholdige matvarer har økt drastisk og aggressiv markedsføring av slik mat omgir oss hvor enn vi går. Butikkhyllene er fylt opp med yoghurtlignende produkter og desserter med unødvendig høyt sukkerinnhold pyntet med fristende og fargerikt strøssel. Wienerbrød og Donuts blir annonsert som tre for prisen av to. I tillegg har porsjonene vokst tilsvarende i størrelse.

Når den usunne maten i tillegg er plassert ved siden av melk, brød og andre matvarer som tilhører et sunt kosthold, er det ikke lett å orientere seg i denne jungelen av produkter.

I tillegg blir det fort en kamp å stå imot. Jeg kan se situasjonen for meg på butikken der elleveåringen min for n-te gang sier fortvilet: «Men alle de andre har med seg … Hvorfor kan ikke jeg få …?». Slik blir det en kontinuerlig kamp for foreldre som krever energi, bevissthet, styrke og masse vilje for å holde på det som en mener er riktig.

Jobber i motbakke

Som forelder, vet jeg derfor at det ikke er nok å ha lest anbefalingene fra helsemyndighetene om hva et sunt kosthold innebærer. For ute i det virkelige liv blir vi kontinuerlig omgitt av fristelser. Det kan føles som at kartet og terrenget ikke stemmer overens. Tilgjengeligheten og normaliseringen av snacks og karbohydratrike matvarer legger press og forventninger om at vi skal følge strømmen.

Familier som ønsker et sunt kosthold jobber i motbakke. Igjen snakker jeg ikke om et ekstremt kosthold, uten karbohydrater eller sukker, men et vanlig kosthold der søtsaker tilhører helg, fest og spesielle anledninger.

Mer ansvar over på samfunnet

I dagens samfunn må altså individet selv unngå fristelser ved å bevisst lukke øynene for industriens markedsføring. Dette krever en bevisst og aktiv handling fra individets side. Jeg mener dette er med på å forsterke sosial ulikhet i helse. 

Slik jeg ser det, er det i dag industrien og næringslivet som legger føringene og har makten, mens individet, samfunnet og politikerne har mistet kontrollen over folkehelsen.

Overvekt er altså ikke individets ansvar alene.

En av bærebjelkene i Myndighetenes arbeid for å fremme helse er å gjøre folk i stand til å få kontroll over egen helse og legge til rette for at individet velger det sunne alternativet.

Dette handler ikke om at staten skal bestemme hva den enkelte skal spise. Det handler om å bruke strukturelle virkemidler for å legge til rette for at det sunne alternativet er det som er lettest tilgjengelig –og dermed blir det naturlige valget for folk flest.

Kan bli dyrt for industrien

Det er ikke vanskelig å forstå at det krever politisk vilje for å innføre flere reguleringer av matvareindustrien. Beregninger fra Storbritannia har kommet frem til at for å få ned nivåene av overvekt og fedme til 1980 tallet, kreves det en nedgang i konsum på åtte prosent, noe som vil koste matindustrien 8,7 milliarder pund per år.

Jeg stiller meg selv spørsmålet om det i det hele tatt er mulig å gjøre de endringene som skal til i en konkurransepreget verden. Vi må erkjenne at næringslivet og folkehelsen i utgangspunktet har ulike motiv og interesser.   

Utviklingen med overvekt er uansett ikke bærekraftig for folkehelsen på lang sikt. Vi har mye å hente økonomisk dersom vi setter mer ressurser inn på helsefremmende tiltak slik at vi forebygger i stedet for å reparere med dyr behandling.

På veien fra postkassen til kjøkkenet innser jeg at overskriften jeg hadde ønsket meg var: «Kjære politikere…».