Overgangen fra å starte dagen med kaffe, bolle og artikkellesing, til at 14 gravide kvinner venter bare på meg kan ikke beskrives som annet enn stor.

Av: Marte M. Reigstad, lege i spesialisering ved Oslo universitetssykehus og postdoktor ved Nasjonal kompetansetjeneste for kvinnehelse

Livet som forsker tillater en del friheter og fleksibilitet som leger på sykehus, ikke kan nyte godt av. I hvert fall opplevde jeg det slik da jeg jobbet med doktorgraden min. Det er ikke til å stikke under en stol at noen av dagene har jeg startet med artikkellesing armert med bolle og kaffe på Åpent Bakeri.

Men, først og fremst bestod denne friheten av at jeg som forsker, kunne bruke en hel dag eller flere dager i strekk, på å tenke ferdig en problemstilling. Jeg kunne uforstyrret gruble meg frem til den rette statistiske modellen for prosjektet mitt eller fundere på om jeg skulle vinkle foredraget mitt sånn eller slik.

Men når jeg starter dagen med 14 gravide kvinner som venter bare på meg, er saken helt annerledes. Når jeg går med vaktcallingen som piper støtt, er det ikke så lett å fullføre en tankerekke.

Morgenmøtets dynamikk

Jeg startet i jobb igjen som fødselslege i februar, etter fire års arbeid med doktorgraden.

På Ullevål sykehus, hvor jeg jobber, er det 7500 fødsler årlig. Og hver morgen har legene på fødeavdelingen morgenmøte. Klokken 08.00 stimler det inn 50-60 leger for å diskutere hva som skal skje denne dagen.

Det første vi gjør, er å sørge for at det er nok bemanning ved alle arbeidsstasjonene, det vil si poliklinikken, fødeavdelingen og operasjonsstuen, i tillegg til annet forefallende arbeid.

Energien i rommet er smittende, ettersom flere og flere samler seg rundt bordet, via kaffetrakteren. Latteren sitter løst – det er rom for humor. Det virker som alle gleder seg til dagens etappe.

Som lege i spesialisering er det også en del forventninger om hvordan jeg skal oppføre meg. Det aller viktigste at jeg er rask og presis når jeg rapporterer fra nattens arbeid og, kanskje aller mest, at jeg ikke setter meg lengst frem. Den delen av rommet er nemlig for overlegene.

«Prøv å legge deg litt, mens du kan»

Nattevaktene er 18 timer lange, og det er 5 leger på vakt samtidig, trygt og hyggelig. Dersom det er rolig, har vi tid til felles middag, pasientmat som hentes på sengeposten. Og dersom det er travelt, hjelper vi hverandre. Da er det ikke tid til middag.

Klokken er 02.00. Overlegen på fødeavdelingen og jeg følger med på en pasient som har fått fødselen satt i gang.

Oftest blir fødselen satt i gang fordi kvinnen har gått over terminen sin, og fødselslegen har vurdert det som uforsvarlig at hun skal gå gravid lenger.

Problemet for denne kvinnen er at hun ikke har så gode rier som vi skulle ønske. Det går tregt. Vi starter stimulering av rier med et medikament som heter oxytocin, som er et kunstig hormon, som ligner kroppens eget riehormon.

Overlegen hvisker til meg «prøv å legge deg litt, mens du kan.» Klok av erfaring går han og legger seg nedpå på kontoret borti gangen.

Jeg somler, småsnakker litt med jordmødrene og omsider finner jeg vaktrommet i åttende etasje. Der legger jeg meg under dyna, med alle klærne på og vaktcallingen ved siden av øret mitt. Det går et halvt minutt før jeg sovner og 15 før jeg våkner av pipingen.

Det er dårlig fosterlyd, og jeg må komme.

Søvndrukken trekker jeg på meg frakken og halser ned fem etasjer. Det er viktig å ikke snuble når jeg knapt har fått øynene opp.

Noen ganger tåler ikke barna så mye oxytocin og riestimulering.

Etter hvert innser vi at vi ikke får til en vanlig fødsel. Pasienten er skuffet, men lettet over at hun snart er i mål og innser også at keisersnitt er eneste utvei nå.

Klokken 05.30 forløser vi et sprekt barn gjennom et snitt i magen. Det er alltid en rørende glede å være med på, hver gang. Et sprell levende barn, som har en hel fremtid foran seg, og foreldre fulle av kjærlighet som venter på det!

Sykehuset er en indre verden

Jeg opplever ofte at folk er nysgjerrige og iblant fulle av beundring når jeg forteller om livet på sykehuset: «Du får oppleve så mye spennende!» En god kollega, og kjempeflink forsker på Kreftregisteret, har sagt til meg mange ganger: «Etter doktorgraden må du komme deg tilbake til sykehuset og få deg en ordentlig jobb.»

Det er som å entre en slags indre verden, inn gjennom dørene på sykehuset, på med hvite klær, og… i gang! Det er uvesentlig om det er natt eller dag utenfor, snøstorm eller strålende sommerdag. Og når jeg går hjem, lurer jeg på hvordan det går.

Magnus, en av de andre legene i spesialisering, kommer innom i avspaseringsuken sin. Han skal levere noen papirer og stikker hodet inn hos en av de andre. «Camilla, send meg en SMS når du har hatt neste pasient, så jeg vet hvordan det har gått med henne». Vi blir rett og slett litt hekta og må vite hvordan det går helt til siste slutt. Fasiten kommer først når kvinnen har født, og mor og barn har det bra.

Å være et medmenneske så lenge tiden tillater

Når jeg ikke har vakt, jobber jeg på svangerskapspoliklinikken. Der møter jeg gravide som trenger mer oppfølging enn den de får av fastlege og jordmor. Det kan dreie seg om seteleier, altså at barnet ligger med rumpa ned, svangerskapsforgiftning, svangerskap som har gått over tiden, sukkersyke, høyt blodtrykk.

Kvinnene sitter på rekke og rad, med rolige blikk, papirene i hånden, mage ved mage. Det er mange som venter – sykepleierne hjelper effektivt til, tar blodtrykk, sjekker urinen, tar blodprøver.

Neste pasient har gått over terminen sin. Hun lurer på når fødselen vil komme i gang. Jeg sitter og irriterer meg over at jeg er forsinket. Datasystemet tar enda så mye tid. Jeg bruker lang tid på å lete meg frem i de interne prosedyrene og ligger etter skjema.

Plutselig ser jeg at hun gråter og er sliten.

Da føles det godt å kunne være støttende, positiv og trygg. I motsetning til å føle meg ny, uvitende og stresset. Dette kan jeg. Dette har jeg ikke glemt: Å være et medmenneske, å forstå hvordan det er å ha en fødsel foran seg, noe så ukjent og dramatisk.

Vi snakker så lenge som tiden tillater det og avtaler en videre plan. Forutsigbarhet er viktig, både for pasientene, men også for leger og jordmødre.

Leve i to verdener

De siste ukene har jeg ikke fått tenkt en eneste tanke om videre forskningsprosjekter, ikke orket å skrive på foredragene jeg vet jeg skal holde i neste måned. Rolige dager på Kreftregisteret med flikking på artikkelutkast og kjøring av statistiske analyser i dataprogrammet STATA virker som en evighet unna.

Som forsker hadde jeg tid til å spise lunsj med kollegaer, og ofte kunne vi diskutere fag og få innspill fra hverandre, både kritikk og ros. Jeg savner roen til å tenke godt over problemstillingene.

Som lege sitter vi på hvert vårt kontor, og ser ikke hverandres arbeid. Det krever selvstendighet og ofte evnen til å løse en problemstilling raskt. Det kan også være deilig, å bli ferdig med arbeidsdagen, kle seg i sivilt og gå hjem. Og å la noen andre overta vaktcallingen.  

Jeg synes begge deler er så gøy og tror at det går an å bli en bedre lege av å være litt forsker, eller at en forsker blir enda bedre av å se en pasient eller to.

Jeg håper at jeg i fremtiden kan få til å jobbe som både lege og forsker. Da kan jeg få leve litt i begge verdener.