Av Guri B. Majak, stipendiat Nasjonal kompetansetjeneste for kvinnehelse

Terminal nyresvikt var lenge ensbetydende med døden. Nå er dialyse og nyretransplantasjon livreddende behandling for denne pasientgruppen. Stadig flere kvinner blir gravide etter transplantasjon. I vårt pågående forskningsprosjekt ønsker vi å få svar på: Hvordan går det med disse svangerskapene? Hvilke svangerskapskomplikasjoner er kvinnene utsatt for og hvordan skal de følges opp?

Historikk

23. desember 1954 ble den første vellykkede nyretransplantasjon på menneske gjennomført av Joseph Murray og hans team i Boston. Pasienten fikk nyre fra sin eneggede tvillingbror, og hadde derfor ikke behov for immundempende medisiner. Han levde i nesten 8 år etter transplantasjonen, og døde i 1963 etter tilbakefall av grunnsykdommen i nyretransplantatet.

Den første nyretransplantasjon i Norge og Skandinavia ble utført på Rikshospitalet i 1956, bare 2 år etter Joseph Murray og hans team. For å dempe immunsystemets reaksjon på det nye organet ble det benyttet helkroppsbestråling og høydose kortison. Pasienten levde i 30 dager, et resultat som var ganske imponerende den gangen.

Samme året ble Edith Helm transplantert i USA, som første kvinne. Hun var attpåtil ung og nygift. Det å være barnløs var utenkelig. Dette ble nøye diskutert, til og med en prest måtte gi sin velsignelse til inngrepet.

Heldigvis var dette også en tvilling-donasjon, med nyre fra Ediths eneggede tvillingsøster. Edith benyttet ingen form for immundempende medisiner, og ble gravid ganske raskt etter transplantasjonen. Hun fødte to friske barn, og var første kvinne med svangerskap etter organtransplantasjon.

Edith var til sin død den som har levd lengst med sitt transplantat.

Tilbake i Norge ble det frem til 1962 gjennomført totalt fem nyretransplantasjoner, alle med levende givere. Ingen av pasientene levde mer enn 40 dager etter inngrepet.

I 1964 ble den første vellykkede nyretransplantasjonen utført, noe som i stor grad skyldtes bistand fra en amerikansk kirurg som hadde med seg den immundempende medisinen Azatioprin. Denne brukes fortsatt i dag.

I 1969 ble det nasjonale transplantasjonsprogrammet etablert.

Omtrent samtidig fant man en viktig sopp på Hardangervidda - Tolypocladium inflatum. Denne ga opphavet til Cyklosporin A, en annen immundempende medisin som i stor grad har revolusjonert transplantasjonsmedisinen.

Pr. i dag er det i Norge utført nærmere 8000 nyretransplantasjoner siden 1969. Gjennom denne perioden har det vært en jevn øking i antall nyretransplantasjoner, og det ligger nå rundt 300 i året, nesten daglig gjøres det en nyretransplantasjon.

Svangerskap etter nyretransplantasjon. Hvordan går det med disse kvinnene?

En av 20 kvinner med fungerende transplantat blir gravide i etterkant. Og antallet er økende.

Resultater fra studier fra verden forøvrig tyder på at de har en betydelig økning i svangerskapskomplikasjoner. Spesielt gjelder dette svangerskapsforgiftning og høyt blodtrykk. Studiene er imidlertid mangelfulle og små.

Det går ikke like bra med alle som det gjorde med Edith.

Vi er et lite land. Og et land med gode nasjonale registre. Heldigvis!

Ved å krysse data fra transplantasjonsregisteret og Medisinsk Fødselsregister, har vi nå full oversikt over hvilke kvinner som har født barn etter nyretransplantasjon – og dermed mulighet til å få inngående kunnskap om ALLE svangerskap. Dette vil gi nasjonale tall og en oversikt som er unik.

Og mest av alt; vi kan få et utmerket grunnlag for å veilede de unge kvinnene som gjennomgår nyretransplantasjon i framtiden. Gode prosedyrer og retningslinjer kommer ut av sånt!

Foreløpige tall fra vårt norske materiale bekrefter det vi allerede har trodd. Disse kvinnene får oftere svangerskapsforgiftning og høyt blodtrykk. Det ser ut til at dette forekommer i så mange som en tredjedel av svangerskapene.Og barna blir oftere født for tidlig, og veier lite i forhold til alderen.

Disse kvinnene trenger god og nøye oppfølgning i svangerskapene sine!

Veien videre

Men hvorfor er det slik? Hvorfor får disse kvinnene flere komplikasjoner?

Skyldes det grunnsykdommen de bærer med seg? Har de lik risiko også i svangerskap før transplantasjon? Spiller morkaken og dennes funksjon en vesentlig rolle? Og hvordan kan man tenke seg å optimalisere svangerskapsomsorgen slik at risikoen for disse kvinnene minimeres?

Heldigvis skal en doktorgrad bestå av flere artikler, og spenner over flere år.

Fortsettelse følger...