Av Line Kristin Johnson, klinisk ernæringsfysiolog ved Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst, og PhD-stipendiat ved Nasjonal kompetansetjeneste for kvinnehelse

Eller kommer forskere og behandlere om noen tiår til å se tilbake på denne behandlingsepoken med overbærenhet og tenke at – akk ja, de gjorde så godt de kunne ut fra kunnskapen som den gang fantes?

Overvekt og fedme øker dramatisk i Norge og verden for øvrig. Bare i vårt lille land er forekomsten av fedme (BMI≥30 kg/m2) tredoblet de siste 30 årene. 22 % av norske kvinner og 21 % av menn er fete (1). Særlig bekymringsfullt er den markerte økningen i forekomsten av fedme blant fertile kvinner og menn (20-39 år).

Vi vet at fedme øker risikoen for å utvikle blant annet hjerte- og karsykdommer, høyt blodtrykk, type 2 diabetes og flere kreftformer betydelig. Fedme er også assosiert med psykiske lidelser, angst og depresjoner. I tillegg øker fedme risikoen for en rekke komplikasjoner under svangerskap og fødsel, noe fødselsleger og jordmødre rundt om i landet kan bekrefte.

Omfattende forskning viser samtidig at et sunt kosthold (mye frukt og grønnsaker, mye fiber, lite mettet fett, salt og sukker) reduserer risikoen for utvikling av de nevnte sykdommene og tilstandene.

Men behandling av fedme er en vanskelig og sammensatt utfordring. Det vet alle som selv har et vektproblem og har forsøkt å gjøre noe med det, og de av oss som jobber med denne problemstillingen i helsevesenet. ”Alle” vet at for å gå ned i vekt, må kaloriforbruket overskride kaloriinntaket. Å spise sunt og mosjonere mer er viktig både for helsen generelt og for å oppnå og vedlikeholde vekttap.

Men verken dietter, fysisk aktivitet, medikamenter eller psykoterapi ser ut til å gi tilstrekkelig eller varig vekttap for majoriteten av pasienter med alvorlige vektproblemer.

Personer med sykelig overvekt (BMI ≥40 kg/m2 eller BMI ≥35 kg/m2 kombinert med fedmerelatert følgesykdom) som ikke har fått tilstrekkelig eller varig vekttap via livsstilsendring eller annen behandling, kan i dag tilbys fedmeoperasjoner. Siden 2002 har ca. 10 000 personer gjennomgått fedmeoperasjoner i Norge.

Nå opereres om lag 2500 pasienter årlig. Grunnen til at disse operasjonene benyttes, er at de er overlegne all annen behandling hva gjelder vekttap og ikke minst varige resultater. Å gå mye ned i vekt gir en helsegevinst i seg selv, noe blant annet langtidsresultater fra en svensk studie viser (2). Det er imidlertid ikke risikofritt å gjennomgå fedmeoperasjoner. Plager og komplikasjoner kan oppstå både kort og lang tid etter slike inngrep.

Hvorfor gir kirurgisk behandling større og mer varig vekttap enn all annen behandling? Det korte svaret er at det er disse metodene som gir størst og mest varig kaloriunderskudd.

I Norge brukes oftest metoden gastrisk bypass. Den medfører først og fremst kraftig redusert matinntak, og trolig også en viss reduksjon i opptak av næringsstoffer i tarmen, i hvert fall den første tiden etter operasjonen (3). I tillegg påvirkes hormonsignaler som bidrar til å regulere sult og metthet.

Men først og fremst er denne typen fedmeoperasjon et effektivt virkemiddel for å redusere kaloriinntaket kraftig, særlig de første månedene etter inngrepet. Vi opererer altså friske mager og tarmer for å gjøre det enklere for folk å spise lite nok over lang nok tid til at vekttapet blir betydelig. Ubehaget som følger av å spise mye og/eller kaloritett mat etter gastrisk bypass, gjør at man tenker seg nøye om og forsøker å unngå det.

Man kan imidlertid ha tanker om at utfordringen kanskje ikke sitter i fordøyelsessystemet, men et eller annet sted i de intrikate signalsystemene som styrer appetitt, sult, metthet og tilfredshet. For å finne svar på dette spørsmålet gjenstår trolig mye forskning. I mellomtiden må vi nøye oss med ulike metoder for å begrense kaloriinntaket, eksempelvis gjennom fedmeoperasjoner.

I dag går vi altså hardt til verks i (friske) fordøyelsesorganer for å behandle sykelig overvekt. Dette (ekstreme) behandlingsalternativet har effekt fordi det tvinger folk til å spise MYE mindre enn før. Da er det jo interessant å se nærmere på kvaliteten av hva folk faktisk spiser etterpå, synes vi i Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst, sykehuset i Vestfold HF, hvor vi fra 2004 og frem til i dag har utført omlag 1800 fedmeoperasjoner.

Vi fulgte en gruppe pasienter i ett år, hvor 54 fikk intensiv livsstilsbehandling (kaloriredusert kost og fysisk aktivitet) og 72 gastrisk bypassoperasjon (4). Før behandling spiste pasientene likt i begge grupper, og inntak av totalt og mettet fett var høyere enn norske helsemyndigheter anbefaler. Etter ett år hadde pasientene i kirurgi- og livsstilsgruppen gått ned henholdsvis 30% og 8% i vekt.

Ettårsdataene viser at pasientene i livsstilsgruppen hadde forbedret sitt kosthold betraktelig ved å spise mer fullkorn og fiber, mer frukt og grønnsaker og mindre mettet fett enn tidligere.

Pasienter som hadde gjennomgått kirurgisk behandling, hadde derimot ikke gjort tilsvarende forbedringer i kostholdet sitt. De hadde tvert imot redusert inntak av fiber, frukt og grønnsaker, og fortsatt et for høyt inntak av totalt og mettet fett.

Så kan man spørre seg om helsegevinsten av vekttapet i seg selv er så stor at ”det ikke er så farlig” om ikke kvaliteten på det som inntas er optimal? Fremtidige studier vil trolig kunne gi svar på slike spørsmål. Vi tror imidlertid at et betydelig og varig vekttap kombinert med et sunt kosthold og fysisk aktivitet vil gi en additiv positiv helseeffekt.

Referanser

1.  Folkehelse i endring. Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag. HUNT 1 (1984-86) - HUNT 2 (1995-97) - HUNT 3 (2006-2008).  2011. Levanger, Norway, HUNT forskningssenter, Institutt for samfunnsmedisin, Det medisinske fakultet, NTNU.

2.  Sjostrom L, Peltonen M, Jacobson P et al. Bariatric surgery and long-term cardiovascular events. JAMA 2012;307:56-65.

3.  Hofso D, Aasheim ET, Sovik TT et al. [Follow-up after bariatric surgery]. Tidsskr Nor Laegeforen 2011;131:1887-92.

4.  Johnson LK, Andersen LF, Hofso D et al. Dietary changes in obese patients undergoing gastric bypass or lifestyle intervention: a clinical trial. Br J Nutr 2012;1-8.