Av: Siri Vangen, seniorforsker og leder ved Nasjonal kompetansetjeneste for kvinnehelse. (Foto på forsiden: Privat)

Da jeg bodde i Marokko som student for 40 år siden, fikk de fleste marokkanske kvinner lite skolegang, mange barn og risikerte å ofre livet i fødsel. Tilbake i det nordafrikanske landet lurer jeg på hvordan kvinnene har det i dag. 

Vi flyr lavt innover flyplassen i Marrakech, den intenst rødglødende aftenhimmelen senker seg over den leirfargede byen omkranset av høye grønne palmer.

Flyplassen som for 40 år siden lå på landet, ligger nå nesten midt i byen omringet av bebyggelse på alle kanter. Det er en moderne, vakkert utsmykket flyplass med et hav av turister som ønsker å se dette spesielle stedet. Arkitekturen er i samme stil som de tusenårgamle berberlandsbyene som gjør byen til et yndet sted for kunstnere og arkitekter.

Jeg er tilbake i Marokko for å gå i Atlasfjellene. Sist gang var jeg her som antropologistudent. Jeg tok et avbrekk i medisinstudiet for å fullføre en bachelorgrad i sosialantropologi. Hensikten var å lære mer om de store kulturelle og sosioøkonomiske forskjellene i verden.

For 40 år siden var Marokko et diktatur med eneveldig konge, som hadde større sans for torturkammer enn politiske forhandlinger. Fengslene var fulle av politiske fanger fra landets intellektuelle elite som jobbet for menneskerettigheter, demokrati og bedre fordeling av godene. Både menn og kvinner fra lavere sosiale lag led under dette styret, men kvinnene hadde lavest posisjon.

En titt på tall fra verdensbanken og WHO viser at bare 19 prosent marokkanske kvinner kunne lese og skrive på den tiden. Kvinnene fikk i gjennomsnittet 5,7 barn og risikerte å ofre livet i fødsel.

Jeg har tidligere skrevet om at det dør for mange norske kvinner i fødsel i blogginnlegget Å redde mors liv – en prioriteringssak?

I perioden 2005–2009, døde åtte norske mødre per 100 000 levende fødte barn, ifølge studier vi har gjort ved Nasjonal kompetansetjeneste for kvinnehelse. Ved oppfølging frem til 2013 er tallet sju, altså en viss bedring.

Til sammenligning døde 601 marokkanske mødre per 100 000 barn i 1980.

Derfor er jeg veldig spent på hva som egentlig har skjedd med befolkningens leveforhold – og spesielt med kvinners posisjon og helse – i dette muslimske landet.

Alt fra trange jeans til niqab  

I Marrakech synes mye å være ved det gamle – bortsett fra at det er betydelig mere folksomt overalt. Alle bygningene rundt torget Jema el Fna har fått minst en etasje til.

Turfølget vårt består av 16 mennesker: elleve kvinner og fem menn fra Norge. Vi passerer restaurant Argana som i 2011 ble utsatt for et terrorangrep der en bombe ble etterlatt i en bag. Angrepet drepte 17 og såret minst 20.

Gatebildet i Marrakech viser kvinner i alle varianter – fra unge jenter med trange jeans til kvinner i fotside gevanter med niqab. Jeg tenker at det kanskje er en større andel med niqab i dag enn det jeg så for 40 år siden.

Ifølge verdensbanken har levestandarden steget i Marokko. Landet i dag et såkalt «lower middle income country». Det har vært en kraftig økning i bruttonasjonalprodukt og forventet levealder har steget betydelig både for kvinner og menn. Men samtidig øker levekostnadene, lønningene er lave og de fleste forblir fattige. Noen hevder at vi ser en utvikling mot et todelt klassesamfunn: mange fattig og noen få rike. Kvinner forventes å leve lenger enn menn, 75,3 mot 72,6 år. Jeg pleier å si at kvinner er det sterke kjønn – og det gjelder altså også her.

Lese- og skriveferdigheter blant kvinner har også blitt mye bedre, ifølge WHO. Nå kan nesten 60 prosent av kvinnene lese og skrive. Og blant personer mellom 15 og 24 år har forskjellene mellom kvinner og menn blitt nærmest utslettet. I denne aldersgruppen kan 90 prosent av kvinnene og 95 prosent av mennene skrive og lese.

Denne utviklingen er svært positiv for marokkanske kvinner. For utdanning er kvinners viktigste middel til personlig frihet og utfoldelse, og for deres evne til å forsørge seg selv og familien sin.

På vei opp fjellet

Det er reisearrangøren Hvitserk som organiserer turen vår. Målet er fjelltoppen Jebel Toubkal. Hittil har jeg bare sett Atlasfjellene på avstand. Men Toubkal ligger høyt på 4200 meter. Både høydesyke og uvær kan bli reelle trusler på veien.

Tidlig på morgenen setter vi kursen mot fjellene. Turen starter på rundt 1500 meter og vi legger rask mange høydemeter bak oss. Vi passerer et pass på over 2000 meter. Tre kvinner passerer i fargesprakende gevanter med totalt dekket ansikt – kanskje på grunn av den sterke solen?

Hvor mye av velstandsøkningen i dette landet har kommet disse landsens kvinnene til gode? Tall fra verdensbanken forteller at inntektene i Marokko er ujevnt fordelt. Inntekten til de 10 prosent rikeste er 11,7 ganger høyere enn inntekten til de 10 prosent fattigste. Til sammenligning er dette tallet 6,1 for Norge, altså cirka halvparten.

En smal vei som nærmest henger i fjellsiden, slynger seg frem mellom landsbyene. Denne viser i hvert fall at noe er kommet disse kvinnene til gode.

Flere marokkanske mødre overlever fødsel

Guiden vår forteller at kvinner fortsatt føder hjemme her, men hvis det oppstår problemer, kan de ringe etter ambulanse som kjører dem til sykehus.

Dette fremskrittet avspeiles tydelig i utviklingen av hvor mange mødre som dør under fødsel.

I dag er det 121 mødre som dør per 100 000 levende fødte barn – altså en stor forbedring fra 601. Og det er nettopp tilgang på moderne fødselshjelp som er det viktigste virkemidlet for at kvinner skal kunne føde trygt.

Men sammenlignet med tallene fra høyinntektsland, som Norge, er det fortsatt rom for forbedring.

Etter en lang dag overnatter vi i et berberhus i 2–4-mannsrom, rene luksusen, i den øverste landsbyen på 2500 meter.

Bare turister gjør dette frivillig

Neste overnatting på 3000 meter er ikke like luksuriøs. Vi sover i en iskald steinhytte – 30 personer på hemser i to etasjer. Det blir ikke mye søvn den natten.

Neste dag passerer vi et pass på 3600 meter før vi går ned til basecamp på 3200 meter, hvor vi overnatter på i køyesenger på et 16-mannsrom.

Vi legger oss klokka ni, står opp klokka tre, spiser frokost og møter utenfor med hodelykter.

Det er stjerneklart, kaldt og skarp vind. Vi klatrer bratt oppover. Fjellet er glatt. Etter hvert begynner det å snø, og vinden tiltar.

Nå er det storm i kastene som nesten sender oss over ende.

Hjertet hamrer, pusten blir tyngre og et jerngrep setter seg om brystkassen min under den bratte stigningen. Jeg må senke tempoet betraktelig. En påminnelse om at jeg er en av de 40 prosent som får symptomer på mild til moderat høydesyke i høyder over 3000 meter.

Jeg går med museskritt.

Etter fire timer i dette infernoet når vi toppen. Akkurat i det skyene letter.

Vår guide Abdella utbryter nok en gang: «Crazy tourists!!» Han lurer på hvorfor vi gjør dette frivillig.

Radikal islamisme spøker i bakgrunnen

Det er helt klart at vi har det godt i Norge når vi utsetter oss for slikt på ferie. Det skal også sies at vi har en gulrot: to dager på en hvit sandstrand.

På én uke har vi reist gjennom et vakkert land med store kontraster.

Kvinnene har vi bare sett på avstand. Men tallenes tale er klar: Marokkanske kvinner har bedre levekår og helse enn da jeg var her som student.

På turen har vi blitt fortalt at landet har utviklet seg betydelig i demokratisk retning. Alle politiske fanger er sluppet fri. Kvinners posisjon er betydelig styrket, men mye er fortsatt kun på papiret. I praksis gjenstår mye for å oppnå like rettigheter mellom kvinner og menn.

Men mange sentrale problemer er fortsatt uløst i Marokko. Kongen har enorm makt. Det er store fattigdomsproblemer, arbeidsløshet og ujevn fordeling av godene. Enkelte røster hevder at forskjellene mellom fattig og rik øker og at den lille middelklassen er i ferd med å forsvinne. I tillegg spøker radikal islamisme i bakgrunnen.

Og selv om dagens tall er bedre enn for 40 år siden, viser de også at gapet til den rike verden fortsatt er stort. Hvis verden og Norge skal være et godt sted å bo, trenger vi større bevissthet og handling for å utjevne fordelingen av verdens goder. Derfor innførte vi et seminar om global helse på medisinstudiet i år 2000. På vei hjem til Norge lurer jeg på om den positive utviklingen for kvinner vil fortsette. Jeg håper det.