Leoparden er kanskje det vakreste dyret i Afrika, hunnkjønn av arten Homo sapiens unntatt. Smidig, velproporsjonert og med dekorative flekker er det ikke rart at designguruene i Apple har lagt sin elsk på dette dyret og oppkalt operativsystemet sitt etter det.

Leoparden kan skjelnes fra geparden blant annet ved å se på flekkene. Gepardens flekker er jevnt fordelt, mens leopardens flekker sitter sammen i klynger som nesten ser ut som håndavtrykk. Rudyard Kipling tok utgangspunkt i dette mønsteret da han skrev historien om hvordan leoparden fikk flekkene sine i boken Just So Stories, utgitt i 1902. I en fabel som hadde skapt rabalder i dag får vi vite at Etiopieren ga leoparden flekkene sine ved å male med farge han hadde til overs fra sin egen hud.

Nylig var jeg på et foredrag i regi av CEES i anledning Artenes opprinnelses 150-årsjubileum. Temaet var Darwins innflytelse på samfunnsvitenskapene. Foredragsholderen konkluderte med at Darwin hadde hatt minimal innflytelse på samfunnsvitenskapene, og i den grad han hadde hatt innflytelse var den stort sett skadelig. (Et visst unntak ble dog gjort for Eilert Sundts arbeider om båtbygging tidlig i 1860-årene.)

Problemet er, ble det påstått, at de som anvender evolusjonsteorien på mennesker ofte nøyer seg med å finne på en tilsynelatende plausibel hypotese om menneskelig evolusjon uten å bry seg om å teste den noe særlig. Disse hypotesene kan høres tilforlatelige ut, men har omtrent samme vitenskapelige verdi som Kiplings Just So-historier. Vitenskapelige eventyrfortellinger, med andre ord.

Denne kritikken stammer fra den kjente paleontologen Stephen Jay Gould (1978), som var en skarp kritiker av den såkalte sosiobiologien. Gould mente at siden vi vet lite om sammenhengen mellom genetikk og adferd hos mennesker, og siden mennesker er kulturelle vesener, er det tilnærmet umulig å spore menneskelig adferd tilbake til evolusjonsteoriens prinsipper.

Vitenskapskritikk er alltid kjærkomment. Og få forskere blir utsatt for mer kritikk enn dem som vil anvende Darwins teorier på mennesker. Problemet med Just So-argumentet er at det som forskningskritikk er overflødig og som vitenskapsfilosofi uholdbart.

Dårlig forskning fortjener naturligvis kritikk. Den vitenskapelige metoden består i at man fremsetter hypoteser som styrkes eller falsifiseres ved hjelp av eksperimenter. Kanskje er sosiobiologer og evolusjonspsykologer dårligere forskere enn andre. Men uansett er Just So-kritikken overflødig: enten har man data som støtter en hypotese (og ekskluderer alternative hypoteser) eller så har man det ikke. Beskyldninger om eventyrfortelling representerer intet nytt intellektuelt bidrag utover en kritikk av utilstrekkelig empiri.

På et mer vitenskapsfilosofisk plan hevdes det at det er prinsipielt umulig å si noe om hvordan evolusjon har påvirket menneskelig adferd og psykologi. For det første vet vi lite om hvordan gener påvirker menneskelig adferd. For det andre er det tilnærmet umulig å skille genetisk og kulturell påvirkning. Selv om dette i prinsippet er interessante spørsmål er de metodologiske problemene så påstått uoverstigelige at hele forskningsfeltet bør oppgis.

Dette er en besynderlig pessimisme på vitenskapens vegne. Hadde vi akseptert tanken om at noen domener er prinsipielt ugjennomtrengelige, ville vi ikke ha nådd langt innenfor genetikk eller kvantefysikk. Noen spørsmål er selvfølgelig mer metodologisk utfordrende enn andre, men Just So-argumentet skjærer alle over én kam. I stedet for å kritisere konkrete forskningsresultater setter man en nedsettende merkelapp på alle som drister seg til å spekulere på de underliggende grunnene til at mennesker oppfører seg som de gjør.

Tar vi Just So-kritikken på alvor gir vi opp noen særdeles interessante mysterier. Hvorfor blir vi deprimerte etter et nederlag? Hvorfor ler vi? Hvorfor oppfører vi oss ofte altruistisk? Dette er spørsmål som bare kan besvares fullgodt i et evolusjonært lys, ikke minst fordi vi finner lignende adferd hos andre primater. Det betyr ikke at vi skal besvare disse spørsmålene ved å spekulere på hvordan evolusjonen “må ha virket”. Men å avskrive disse spørsmålene som uløselige vitner om en mangel på nysgjerrighet. Og det er i hvert fall uvitenskapelig.