Plantebiolog Inger Nordal retter nok en bredside mot biologisk informert forskning på mennesker i Aftenposten 15. mars. Nordal hevder at “hjernevaskede evolusjonspsykologer” får fritt spillerom med forskning som ikke når opp til naturvitenskapelige standarder.

Hennes standarder er imidlertid så strenge at de umuliggjør omtrent all forskning utenfor laboratoriet. Skal man ha full kontroll over alle betingelser, som Nordal foreskriver, blir ingen forskning på mennesker mulig, aller minst samfunnsforskning. Den påståtte mangelen på forskningskvalitet er imidlertid ikke til hinder for at evolusjonspsykologer jevnlig publiserer i de mest anerkjente naturvitenskapelige tidsskriftene Nature og Science.

“Å skille kultur fra natur i studiet av menneskelige interesser og adferd er et umulig naturvitenskapelig prosjekt” hevder Nordal. Dette besynderlige utsagnet vitner om at Nordal ikke er kjent med metoder som adopsjons- og tvillingstudier, statistiske teknikker, komparative studier og tverrkulturelle undersøkelser. Hun er formodentlig heller ikke klar over at man innen medisin rutinemessig skiller mellom arvelige og miljømessige komponenter.

Nordal repeterer en velkjent kritikk av evolusjonspsykologiens fokus på de betingelsene den menneskelige psyke utviklet seg under. Og hun har rett i at det er krevende å teste hypoteser om menneskelig evolusjon. Men det at det er vanskelig gjør det vel ikke mindre legitimt å prøve? Vi kan jo tenke oss hva folk for hundre år siden tenkte om mulighetene for å reise til månen eller å forstå universets opprinnelse.

Jeg vil imidlertid gi Nordal skryt for også å komme med konkret fagkritikk. Hun mener at nyfødte babyers dårlige utviklede syn underminerer eksperimentene som viser kjønnsforskjeller hos nyfødte. Disse resultatene er imidlertid også replikert med 12-måneder gamle babyer. Det er mulig Nordal vil motsi også dette basert på “egne observasjoner”, men det er ikke så interessant – vitenskapelig sett.