Livet er godt på Troll. Som eneste bergenser tusler jeg rundt her nede blant rødmalte bygninger, hvite snø dekkede vidder, med en knallblå himmel drapert over det hele. Jeg befinner meg på den norske stasjonen i Antarktis, 72º sør for ekvator.

Dette er et lite stykke Norge. Et svært godt organisert lite samfunn, med glimt i 6 par overvintrede øyne. Det er fire gode måltider om dagen, dessert både til lunsj og middag, en fast besetning inspirert av Kardemomme by (lege, tekniker, elektriker, mekaniker, og kokk), eget kraftanlegg, flystripe, fuglekoloni og en stor mengde fat med drivstoff. Vi drar ut på ekspedisjon til Fimbulisen i morgen. De neste 8 ukene skal vi brenne av 183 fat med parafin (jet fuel) og 5 fat med bensin. Det er det eneste vanskelige i min tilværelse akkurat nå. Resten er sol fra skyfri himmel, blå swix-føre, glade kolleger, morsomme arbeidsoppgaver, og et viktig vitenskapelig spørsmål: Hvor mye smelter Fimbulisen?

Vi drar i morgen. Da skal vi kjøre ca 250 km bortover, og 1200 m nedover mot Weddellhavet, der innlandsisen begynner å flyte, og derfor endres til å bli en isbrem. Denne flytende isen er nødvendigvis nesten helt flat, allikevel finnes områder med store sprekker. Første sprekkområde er der isen begynner å flyte ved grunningslinja. De andre sprekkområdene oppstår ved store endringer i hastighet på isen, mellom Jutulstraumen og resten av Fimbulisen. Av denne grunn har vi brukt en dag på å trene i å klatre opp langs tau, og ut av sprekkene, om vi skulle være så uheldige å skli nedi. Ellers er det trygt og fint på isen. Vi har med oss en frysecontainer i beltebilkolonna også, den skal holde isprøvene til glasiologene frosne på veien hjem. Nå er den full med juleribbe, kjøttaker, melk, tørrmat, skillingsboller, havregryn, og sjokolade. Det skal bli fine 8 uker på isen dette her.

Mesteparten av de 183 fatene med parafin skal brennes av for å smelte Fimbulisen. Akkurat som ikke menneskeheten klarer å brenne av nok fossilt brennstoff på vanlig industriproduksjon og transport. Og jeg - som relativt reflektert klima forsker - burde jo bidra til å minke slik forbrenning. Men jeg håper, og tror, at vi kan forsvare dette. Det er bare en måte å få noen målinger av havet under Fimbulisen på. Det er å borre hull i isbremmen, med varmt vann, for å slippe noen instrumenter ned i hullet etterpå.

Jeg har skrevet en artikkel om hvor mye Fimbulisen smelter allerede. Artikkelen ble publisert i 2006. Der står det at den smelter i gjennomsnitt ca 2 m hvert år. Dette er beregnet av en modell, og vi tror egentlig at det er feil. Vi veit bare ikke hvor feil det er. De eldre beregningene av hvor mye Jutulstraumen og snø bidrar med hvert år gir omtrent 1 m om året. Dette er også usikre verdier, og glasiologene i prosjektet skal kjøre radar, ta snøprøver, og sette ut staker for å forbedre denne delen av budsjettet. Vi tror nå at Fimbulisen er omtrent i balanse. Det smelter omtrent like mye som det kommer inn på toppen av snø, og sidene fra breene.

Flere breer i Antarktis har akselerert de siste årene. Det vil si at isen flytter seg raskere fra innlandet til havet, hvor omtrent halvparten knekker av som isfjell, og resten smelter under isbremmene. Noen isbremmer har også gått totalt i oppløsning, det gjelder dem som er lengst nord på den Antarktiske halvøy. Fimbulisen er altså sannsynligvis ganske stabil. For dem som vil vite hvordan det går med oss finnes en ekspedisjonsdagbok. Vi får håpe at svaret er verdt de 183 fatene med parafin.