Vi har kjørt tre dager på Fimbulisen nå. Denne isbremmen er stor. I alle retninger finnes en helt flat horisont. Overflaten er dekket av vindformet snø, over dette en gradvis blåere himmel.

Vi kjører et ganske rett spor vestover i denne vidstrakte blå hvithet. Vi kjører i et tog av 5 beltevogner, med 2-3 sleder bak hver, ca 12 timer om dagen. Fordi lasset er såpass tungt holder vi ikke mer enn 12 km/t, det blir ikke mer enn 100 km om dagen med stopp for lunsj, noen radar målinger, og fylling av drivstoff fra sledene.

Det eneste som bryter horisonten her er noen få slake avrundede koller. De hever seg 20-50 meter over resten av den store flaten. Her har Fimbulisen gått på grunn. Eller den har møtt på en stor stein, og strømmer rundt. Vi er ikke helt sikre. Vi er ikke helt sikre på at kulen kalles en “iskolle” heller. På engelsk kalles dette en “ice rise”. Det veit vi.

Denne iskollen stikker altså opp av den flytende isbremmen. Her vi kjører nå er Fimbulisen 300 m tjukk. Hvis isbremmen ikke hadde vært her hadde iskollene vært havgrunner på etpar hundre meters dyp. Men når de først har oppstått, blir de der.

Det snør på toppen, og som på en vanlig bre begynner isen kollen å skli nedover langs skråningen. Til slutt møter isen på iskollen Fimbulisen, som flyter sakte nordover mot havet på alle kanter. Fimbulisen flyter bare med en kilometer i året, eller deromkring.

Allikevel tror vi det er endel sprekker der de og Fimbulisen møtes. Det blir litt kaos i isstrømmen, som rundt en stein i en elv. Vi holder god avstand.