I natt sov jeg inne i en foss. Det var et evigvarende intenst brus av snøkrystaller som traff teltduken. Blafringen var merkelig nok borte, kanskje fordi teltet befinner seg såpass langt nede i det antarktiske snølaget, vekselvis drevet ned av solsmelting og snøføyke. Og nå rister vogna vi sitter i kraftig av den lille stormen der ute.

Så har vi underholdning etter to intense dager som vel må kunne si å ende i velfortjent suksess? QM1, den første av våre tre rigger, henger nå nedsenket i havet under oss. Men stillheten lar vente på seg.

Det var absolutt ingen lett oppgave. Jeg sov 1,5 timer fra vi startet lørdag morgen kl 04:00 til riggen ble senket ned 15:30 søndag ettermiddag. Men det gikk bra. Alt var klart. Vi var forberedt. Det skulle på en måte bare mangle. Jeg har vært hjemmefra en måned idag. Og dette var hovedmålet med hele turen. Men oppskriften på smelteboring gjennom 220 m med is er ganske omfattende. Og vi har ikke laget den sjøl. Vi har arvet den, og det meste av utstyret, fra gode kolleger ved British Antarctic Survey. La meg prøve å gi en kort oppsummering:

1. Smelt 3000 liter med vann ved å sirkulere varmt vann mens du spar på snø.
2. Pump dette vannet opp til 50 bar trykk med to pumper.
3. Varm vannet til ca 85 ºC i 6 parafin brennere.
4. Led det varme vannet inn i en trommel med 300 m slange.
5. Heng slangen over et lite boretårn med hydraulisk drevet hjul.
6. Senk et smeltebor i enden av slangen ned med 0.6 m pr minutt til du er igjennom.

Det er ett par tre ting jeg har hoppet over. Men dette er hovedtrekket. Det trengs faktisk to hull, med forbindelse, så vannet kan sirkuleres tilbake til overflaten. Dermed slipper vi å smelte mer enn de 3000 literne. Og hullet må utvides med et bredere bor, for å være helt sikre på at det er stort nok til at strømmålerne ikke henger seg fast på vei ned. Og farten nedover er avhengig av dypet og temperaturen i isen. For den som er interessert i detaljene finnes det en 16 siders manual.

Vi hadde noen små problemer. En generator stoppet. Innsugsfilterene for pumpene måtte gjøres reine. En vannkoker ga seg underveis. To instrumenter viste feil verdier, så vi var ikke helt sikre på hvor fort vi burde borre, og når vi var igjennom. Alt dette må ordnes før neste hull. Litt stress for en som liker at alt er i orden. Men det mest slitsomme var faktisk støy. To pumper og en generator som går ustanselig i 36 timer gjør det vanskelig å snakke sammen. Og en gleder seg til å bli ferdig. Skru dem av. Sette seg ned å se på sola. Nyte stillheten. Tenke at nå er jobben gjort.

Den gode følelsen er ikke kommet. Tross våre anstrengelser, og gode resultat. Kanskje er det vissheten om at det kommer til å ta to dager å grave fram alt utstyret igjen. Kanskje er det bare den vanlige rastløsheten. Kanskje er det at skiene er brukt bare en halv time etter at vi forlot Troll. Men jeg tror mest det er støyen.

Nå skal jeg snart gå og legge meg i snøfossen igjen. Det slår meg at det er noen gode grunner til at det ikke bor folk på dette kontinentet. Jeg har alltid likt snø. Det var vinteren som brakte glede på 80-tallet. Om det bare blir stille igjen tror jeg den følelsen kommer til Fimbulisen også.