Fra skråningene på Svalbard har vi hentet med oss søtten mer eller mindre komplette fiskeøgler. Blant annet derfor mener vi at området kvalifiserer til å kalles et Lagerstätte, som betyr et sted der det enten er usedvanlig mange eller usedvanlig fine fossiler. Vi er sprekkeferdige av stolthet hver gang vi forteller om prosjektet, for de fleste andre forskere som jobber med marine reptiler har kanskje en eller en halv fiskeøgle (eller bare et fingerbein) å skrive om.

Søtten fiskeøgler på samme sted er ganske spesielt, men det finnes steder som gjør at vi føler oss små. I Holzmaden sør i Tyskland er det nemlig funnet omtrent hundre ganger så mange. Åjada, du leste riktig. Tyskerne har mistet tellingen, men fra et og samme område er det funnet over 3000 fiskeøgler. Og dit reiser jeg på mandag! Nærmere bestemt reiser jeg til det naturhistoriske museet i Stuttgart, der jeg skal være i tre dager.

I Holzmaden har det vært drevet skiferbrudd siden det sekstende århundre. Skiferen er laget av havbunnsleire fra tidlig jura, omtrent 180 millioner år gammel. I havet over denne havbunnen var det rikt liv, og et nesten komplett økosystem har blitt beskrevet ut fra fossilene her. I tillegg til fiskeøgler er det funnet svaneøgler, krokodiller, haier, andre fisker, blekkspruter, sjøliljer og muslinger. Og ikke nok med det: Fra landjorda og lufta har det dumpet uti både flyveøgler, dinosaurer og planter.

Men det er altså fiskeøglene som er de store stjernene. De kommer fra fem ulike slekter, der fire (Suevoleviathan, Temnodontosaurus, Eurhinosaurus og Hauffiopteryx) er sjeldne, og en er veldig vanlig. Den heter Stenopterygius og finnes også andre steder i Europa, samt i Argentina. I tillegg til at de er mange, er fiskeøglene eksepsjonelt fine. Mange av dem har hele skjelettet komplett, og man kan se ting man vanligvis ikke ser. Her er nemlig myke deler bevart, slik som hudavtrykk og mageinnhold. Og ikke nok med det: Omtrent 50 fiskeøgler er funnet enten gravide, i fødsel eller med nyfødte unger rundt seg. Som i mange tilfeller med fine fossillokaliteter er årsaken til dem gode oppbevaringen forholdene på havbunnen, der dyra sank ned når de døde. I Holzmaden var havbunnen rolig og antakelig ulevelig fordi det manglet oksygen. Mangel på bølger som sprer skjelettene utover og nedbrytere som ødelegger dem er gode forutsetninger for fine fossiler.

Fiskeøglene fra Holzmaden er flotte å se på, men det er ikke bare derfor jeg liker dem så godt. Det at de er så mange av samme type gjør nemlig at man kan bruke dem i statistikk. Stenopterygius har blitt brukt i mange spennende undersøkelser av blant annet antall fostre hos fiskeøgler, forbeiningsmønstre i framluffen, endringer i skjelettet fra ung til voksen, evolusjon av variasjon og mye mer.

Det andre er at de har bevart så mange deler. Ved bruk av mageinnhold kan man si hva de spiste og mer om økosystemet, og de gravide fiskeøglene kan både fortelle om reproduksjon og om vi kan se noen systematisk forskjell mellom kjønnene. Ikke minst er det spennende med hudavtrykk! Det var faktisk fiskeøgler fra Holzmaden som gjorde at vi vet at de hadde en ryggfinne og en øvre del av halefinnen. Her er det nemlig ikke skjelett inni, og de kan ikke sees på andre fossiler. For det tredje er jo disse fiskeøglene spennende når jeg skal undersøke slektskap. For hvordan var min Mikkel, Butterfly, Nillefanten og de andre i slekt med Stenopterygius fra Holzmaden? Var de nært i slekt, eller liknet de kanskje i utseende til tross for at de ikke var det? Jeg tar med meg målebånd og kamera og stikker til Tyskland for å finne det ut.