I går skrev jeg en mail til min foreleser på universitetet i Cape Town (UCT) for å be om råd til et essay jeg skriver, og for å fortelle at jeg kommer til å bruke en av metodene jeg hadde i faget han ledet, i artikkelen om fiskeøglen Mikkel. En av de andre professorene var aktivt involvert i arbeidet med mastergraden. Det hadde jeg aldri forestilt meg da jeg dro til Sør-Afrika.

Fra januar til juni 2009 var jeg student på UCT. Jeg reiste av en eneste grunn: Jeg ville bli samboer med kjæresten min, ikke ha et langdistanseforhold mens han var på utveksling (nå er vi gift). Før vi dro leste jeg Veien til frihet av Nelson Mandela og ble grepet av landets historie og politikk, men ble student mest fordi det var den enkleste måten å få visum for et halvt år på. Jeg valgte tre fag som så spennende ut, siden jeg ikke trengte dem i noen grad her hjemme. Noen ganger har man flaks: BIO3010 Systematikk og makroevolusjon på UCT er kanskje det beste jeg har tatt.

Det viktigste med dette faget var at det åpnet opp. Gjennom mange ulike tema, som jeg delvis hadde vært innom før, stilte foreleserne spørsmål som ingen stilte i Oslo. Vi gikk i dybden på hvordan man definerer en art og om DNA virkelig er den beste måten å lage slektstrær på. Vi lærte hvordan vi kunne utføre tester og eksperimenter for å undersøke biologiske fenomener, basert på mange flere kilder med informasjon, og en mer tilstedeværende kritisk sans enn jeg noensinne hadde opplevd før. Jeg synes i utgangspunktet at biologi som fagfelt er godt på å utfordre egne definisjoner, men det jeg opplevde på UCT var noe nytt. Jeg kommer ikke til å glemme at vi hadde forelesninger der andre professorer som var involvert i faget var til stede og protesterte på det som ble undervist, og vi fikk delta i faglige diskusjoner på høyt nivå.

Kursansvarlig Muthama Muasya og hans kolleger la seg virkelig i selen for å utfordre oss og følge oss opp. Vi hadde forelesning hver dag, flere innleveringer i uka, og fikk alltid konstruktiv og utfyllende tilbakemelding. Nå skal jeg ikke si at alt var like morsomt, men selv intensiv-uka om hvordan man lager latinske navn lærte jeg noe av. Vi hadde en streng og regelglad botaniker som foreleser, og da jeg stilte spørsmålet om det virkelig kunne stemme at latinske navn ikke kan være satt sammen av to like navn og ga eksempelet trane (Grus grus) snøftet hun og sa «Dyr! Zoologene har det aldri vært noen orden på!».

Som om ikke dette herlige faget var nok i seg selv, la det grunnlaget for masteroppgaven min. I en prosjektoppgave om beinstruktur i grisekjever fikk jeg professor Anusuya Chinsamy-Turan som veileder. Plutselig viste det seg at ikke bare kjente hun Jørn Hurum og hadde skrevet artikler sammen med ham, hun ønsket seg også noen som kunne undersøke beinstrukturen på øglefossilene fra Svalbard. Og vips var masteroppgaven min skapt, selvfølgelig med oppfølging fra UCT og et besøk der underveis i arbeidet.

Og nå har det altså vist seg at flere av temaene ikke bare lærte meg masse, men også er direkte relevante for doktorgraden. Til essayet mitt trenger jeg noen som tør å snakke om at anatomiske trekk også er viktig for å forstå slektskap og evolusjon, og at DNA ikke alltid er nok. Til artikkelen min trenger jeg en robust metodikk for å bruke lengdemål og vinkler på fossiler. Det har jeg bare lært om på UCT.

Det var en ære å få gå på UCT. Studentene var aktive under kampen mot apartheid, og universitetet er i dag aktive for å utdanne en ny generasjon sørafrikanere, også de som kommer fra en vanskelig bakgrunn. Det gjør ikke noe å betale en høy studieavgift som utlending når man vet at det subsidierer unge studenter som bare så vidt er født med stemmerett. Dessuten ser campus ut som Galtvort og har den beste kantinematen jeg har smakt. Men også når det faglige er viktigst, er UCT uten like. Senest i fjor ble UCT kåret til det tredje beste universitetet i de framvoksende økonomiene, og de blir gjentatte ganger kåret til Afrikas beste universitet. Vel fortjent!